Du kan formelig føle hvordan Ragde sliter med å skrive seg inn igjen i suksesstrilogien om Neshov-slekta. Først i siste halvdel får hun tak i stoffet. Det er også da hun kommer seg vekk fra fjaset og fjolleriet i København og konsentrerer seg om Neshov og de tre bærende skikkelsene Torunn, Tallak og Margido. Da er til gjengjeld den proffe fortelleren virkelig i siget. Når det brått er slutt, vil vi bare ha mer.
Da «Berlinerpoplene» kom i 2004, var det ikke tvil om at Ragde hadde truffet blink. Mot forlagets vilje skrev hun oppfølgeren «Eremittkrepsene» (2005). Anmelderne var relativt lunkne, men leserne jublet. Med siste bind «Ligge i grønne enger» (2007), fikk hun også anmelderne med seg.
Men så var det stopp. Så definitivt at hun bokstavelig talt gravla trilogien. Nå er den gravd opp igjen. Jeg er ikke i tvil om at det er klokt.
En kort rekapitulering: Trilogien handler om veterinærassistenten Torunn, hennes avdøde far Tor, som drev gården Neshov, og hans to brødre. Det er den enslige begravelsesagenten Margido og homoseksuelle Erlend, som bor i København med sin styrtrike redaktørmann Krumme. Deres ulykkelige far Tallak viste seg å være homoseksuell og egentlig bror og ikke far til sine tre sønner – og med det Torunns onkel og ikke farfar. Trilogien ble avsluttet med at Erlend og Krumme fikk tre barn med et lesbisk par, og at odelsjenta Torunn nærmest flyktet fra Neshov til sin machokjæreste, hundekjøreren Christer.
Ingen direkte happy ending, altså, i en avslutning som ble omtalt som modig. Nå har det gått tre og et halvt år. Torunn bor fremdeles med Christer og har ikke tatt kontakt med noen på Neshov. Margido driver fremdeles begravelsesbyrået, Tallak har kommet på sykehjem, slik han ville. Ingen av dem er spesielt lykkelige.
I København derimot, står jubelen i taket. Det vil si – det er sånn det oppleves når Ragde skildrer det odde paret Erlend og Krumme. Selv om perspektivet veksler, er det de to som dominerer første del av boka. Det er den desidert svakeste: En Ragde på autopilot, som liksom bare står og spinner i en for lengst utdatert og hysterisk bablete storby-sjanger.
Erlend og Krumme blir bare en parodi på et homsepar, med shopping og interiør og økobarnemat, snuskebass og trutmunn og navlelo.
Anne B. Ragde
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Heller ikke portrettet av Torunn sitter helt i begynnelsen. Hun bor med den overkåte hundekjøreren Christer, vel vitende om at han har et forhold til unge Iris, som han gyver løs på i skiløypa. Forholdet har påfallende paralleller til den erotiske thrilleren «Før jeg kommer tilbake» (1994), nyutgitt i 2008 som «En kald dag i helvete». Riktignok uten kinky erotikk i denne boka, men så destruktivt at det er uforståelig at Torunn blir hos ham.
Ragde er glad i å skrive om mat – men har en tendens til å overdrive slik at det bare blir repetitivt fyllstoff. Hun trenger for eksempel ikke gjenta i det uendelige at pizzamel er finere enn vanlig mel, chorizo bedre enn salami og at nordmenn spiser brød med geitost og kaviar.
Forløsningen kommer først da Torunn endelig gjør det som har ligget i kortene siden starten av boka. Hun stikker av fra Christer når de er på vei til Finnmarksløpet, tar bussen til Byneset og ringer på hos Margido.
Ragde har i et intervju sagt at hun opprinnelig hadde tenkt at denne første boka nettopp skulle vies Margido. Det burde hun muligens gjort.
Det er i hvert fall der tyngden ligger i denne boka. Denne forsiktige, gammeldagse, troende mannen, som legger sin ære i å perfeksjonere begravelsesritualene, og som fortviler over den moderne tid og internett og lettvinte løsninger. Men noe er galt; «Livet hans var blitt så smått, det var en sorg som hadde satt seg i kroppen, en sorg han ikke forsto seg på.»
Ragde har en overbevisende varsomhet og varme når hun portretterer den ensomme og innadvendte ungkaren. Den samme varmen omfatter Tallak på sykehjemmet. Her justerer Ragde den ramsalte kritikken hun ga av eldreomsorgen i det vakre morsportrettet «Jeg har et teppe i tusen farger» (2014). Tallak bor på et forbilledlig sykehjem, og Ragde benytter anledningen til å vise hvordan et sykehjem skal og bør drives.
Også Torunn faller på plass når hun kommer seg til Neshov. Fortida velter opp når hun kommer til den forlatte gården, alle minnene, farens tragiske død. Også her skildrer Ragde gjennom tingene, interiør, detaljer, men langt mer nedpå enn dillet i København.
Vi forstår etter hvert mer av Torunns flukt fra Neshov. Forholdet mellom henne, Margido og Tallak er rørende.
Uten å røpe for mye, ender det slik vi aner og håper. Fortsettelsen lover godt. Proffe Ragde legge ut nok av løse tråder å spinne videre på. Torunns mor og venninne skal komme på besøk, i likhet med den barnerike Københavner-familien. Vi får håpe at også de lander i den neste boka. Den er det bare å glede seg til.