ROMAN: Folk som ligger nede; hva gjør de og hva blir det av dem, når en mulighet byr seg? Muligheten i Lazlo Kranznahorkais roman «Satantango» kommer sterkt forsinket, i tråd med romanens motto, tatt fra Franz Kafkas «Slottet»: «Jeg vil allikevel heller vente». Vente har befolkningen i bokas landsby gjort i årevis, uten at noe mer konstruktivt skjer enn at alle råtner på rot, i en monton bakevje av kjefting, utroskap, gemenheter, fyll og ungarsk gråvær av den virkelig dystre sorten.
Lazlo Kraznahorkai
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
«Satantango» er fortalt i et strømmende språk, med lange setninger og få avsnitt, noe som krever leserens konsentrasjon, men som i seg selv ikke gjør teksten vanskelig tilgjengelig. Fortellerperspektivene skifter stadig, fra innbyggerene, til den mytiske skikkelsen Irimás og de som bedriver sitt byråkratiske spill med landsbyen. Dette er klart nok. Motstanden møter man i spørsmålet om hva som egentlig skjer. I begynnelsen av romanen venter befolkningen på at noe skal hende, og etter et veritabelt fylleslag på kroa dukker Irimás opp. Han lokker de bakfulle deltagerene med på å skape seg et bedre liv ved Almássy-godset, og får dem ut på veien, lik en viss rottefanger fra Hameln, gjennom å hausse dem opp i troen på at de skal bygge et gullaldersamfunn sammen. Spørsmålet blir: Hvorfor? Og: Hvor blir det til slutt av krogjestene?
Gjennom utelatelser og den stadige utsettelsen av «det som skal skje» har Kraznahorkai skapt en verden der tolkningene må bli mange. Utsettelsen finnes på flere plan; for det første blant innbyggerene, som er blitt til møkkete og stinkende replikanter, i stedet for en hardt arbeidende og klasseløs befolkning (romanen ble skrevet i 1985, og henviser allegorisk til et kommunistisk Ungarn); i sin motløshet fordriver de tiden med alt annet enn å skape en levelig tilværelse for seg selv. De er villig kanonføde for en sterk mann med lovende og enkle løsninger, slik vi kjenner det fra en hvilken som helst sivilisert virkelighet.
Utsettelsen finnes også i Kraznahorkais litterære strategi, der den underliggende handlingen stadig bremses opp med groteske og humoristisk-folkloristiske beskrivelser av de fortapte heimfødingene i deres kamp for å leve sammen – eller kall det uleve.
Kraznahorkai har en evne til å dra med seg leseren gjennom forfall og stupiditet som få andre, i et språk der besvergelsene gnistrer til lik glødende jern på ambolten; noen ganger åpner beskrivelsene den skumrende grenseverdenen opp med sobre vendinger som: «(...) over dem lyser neonrør med vibrerende glorier, i fjerne kroker har mørket lagt seg til rette for mange år siden (...)».
Satantango er ikke noen enstonig og utdratt affære, tvertimot; forfatteren gjør noen grep underveis som gir variasjon til fortellingen og troverdighet til de drøye tingene som skjer; både skiftene, rytmikken og idiomene har oversetter Kar Kemény tatt kyndig hånd om. Endelig en roman som man virkelig kan undres over og brytes med, og det på de aller beste premisser: For Satantango er ingen God Bok. Dette er en bok man synker ned og inn i; langsomt.