Tidligere ambassadør går løs på Saudi-Arabia med storslegge

Norges tidligere ambassadør i Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye, har som pensjonist tatt et oppgjør med landet han tjenestegjorde i fra 2009 til 2014. Han tør å si fra der andre tier, og i boka får den oljerike statens herskere sitt pass påskrevet – med et språk som er langt fra diplomatisk. Dette er bra, og Wibye skriver med tyngde.

Verre er det når han skal rettferdiggjøre undertittelen i boka: om hvordan er voldelig sekt fra den arabiske ørkenen radikaliserte islam. Den verbale kampen forfatteren fører mot wahabiene, Saudi-Arabis islamistiske tyranner, gir ham tunnelsyn. Det er ikke bra.

Som mangeårig Midtøsten-journalist har jeg alltid irritert meg over den friplassen de saudiarabiske kongene og prinsene har hatt i internasjonal sammenheng. Et av verdens mest undertrykkende regimer slipper unna både Donald Trumps innreiseforbud til USA og generell global fordømmelse. For Saudi-Arabia har penger og olje og vet hvordan man skal bruke denne økonomiske og energipolitiske makta. Derfor reiser også norske regjeringsmedlemmer til ørkenlandet uten den vanlige kritikken om mangel på demokrati og menneskerettigheter i kofferten. Det gjelder å holde seg inne med de mektige sjeikene, må forstå.

Wibye tar for seg hele det saudiarabiske synderegisteret og levner liten tvil om at dette er et av verdens verste regimer.

Han styrke er at mye av det han skriver om er selvopplevd, og den personlige vinklingen gjør denne delen av boka svært lesverdig. Han får en nærhet til både politikk og dagligliv, med et godt fortellergrep og god framdrift. At han opplever mye av ørkenlandet bak styret på en tung BMW motorsykkel gjør også at han kan skildre det han opplever mye bedre enn om han hadde gjort som saudiere flest; å kjøre rundt i ørkenen med en SUV, med lukkede vinduer og full aircondition.

Farlig for underlivet

Uansett er han heldig som får kjøre både bil og motorsykkel. Det får nemlig ikke Saudi-Arabias undertrykte halve befolkning, nemlig kvinnene. En rådgiver i psykologiforeningen, al-Luhaidan, gir i boka en forklaring på dette kjøreforbudet som jeg aldri har hørt før, men som sier mye om det saudiarabiske religiøse diktaturet: Det er skadelig for kvinners underliv og eggstokker å sitte bak rattet.

Religion er minst like viktig som politikk i Saudi-Arabia, og Wibye tar oss med tilbake i historien til midten av 1700-tallet da Muhammed ibn-Saud, herskeren i det lille emiratet Diriyah, inngikk en avtale med den muslimske predikanten Mohammed ibn Abdul al-Wahhab om religiøs støtte til Saud-familiens kamp for å utvide sitt territorium. Al-Wahab ble grunnleggeren av den sterkt fundamentalistiske wahabi-retningen innen islam, der musikk, spill og lek fordømmes, der klesdrakten er uniform, der pisken brukes ofte og hodene sitter løst, og der alle andre muslimer er kjettere, spesielt sjiaene. Dette mer enn 250 år gamle samarbeidet er fremdeles hjørnesteinen i det saudiarabiske styringsapparatet.

Wibye gir en god historisk framstilling av wahabismens frammarsj og setter den inn i en nåtidskontekst. Men så begynner tunnelsynet å ta overhånd.

Wahabismen er viktig for å forstå dagens politiske islamisme, men det er ikke wahabiene som dannet grunnlaget for denne religiøse retningen.

I boka nevner ikke Wibye de to muslimske 1800-tallsreformatorene Jamal al-Din al-Afghani og Mohammad Abduh med ett eneste ord. Det blir feil. Man kan nemlig ikke forstå den politiske islamismen uten å ha vært innom disse to tenkerne – som førøvrig var al-Wahab totalt overlegen intellektuelt sett.

I boka får wahabiene også den tvilsomme æren av å være grunnleggerne av den moderne islamistiske terrorismen, først og fremst representert ved IS og al-Qaida. Vel har slike terrororganisasjoner hentet mye av sitt tankegods fra wahabismen, men det er altfor enkelt å gi denne saudiarabiske ørkentolkningen av islam så stor betydning. Wibye prøver å få terrenget til å passe med kartet og ikke omvendt, slik det bør være. Den samme fella går han i når det gjelder wahabismens betydning utenfor Saudi-Arabia. Saudierne har eksportert wahabienes religionstolkning til muslimske og ikke-muslimske land over hele verden, gjennom milliarddonasjoner til moské-bygging, muslimske læresteder og ikke minst til utdeling av millioner av koraneksemplarer, med den «riktige tolkning» av de hellige skrifter. Leser man Wibyes bok, får man inntrykk av at svært mange i den muslimske verden kjøper wahabienes islam-forståelse. Så stor innflytelse har de tross alt ikke – heldigvis.

Dessverre er det også en del feil og manglende nyanser i boka. Salafisme er ikke det samme som jihadisme, fordi svært mange salafister vil gå tilbake til islams røtter på fredelig vis.

Det muslimske brorskapet rolle i saudiarabisk politikk overvurderes, og det blir direkte galt når grunnleggeren Hassan al-Banna blir framstilt som en antivestlig, voldelig, religiøs leder.

Et blikk på bokas kildegrunnlag viser at forfatteren har en helt klar agenda når det gjelder islamkritikk. Han frykter også for framtida. Men følelser er dessverre ikke det beste å basere seg på når man skriver sakprosa.