Fie går rundt i villaen på Snarøya. Hun vil at alt skal være perfekt: Ballettdrakten til den tolvårige datteren - spesiallaget i Moskva - oppførselen til minstemann, forholdet til ektemannen. Og interiøret. Og barnebursdagen, som har vært planlagt i et halvt år.
Stiv og redd håndterer Fie dagene, og smellen kommer. Mannen har vært utro og vil skilles. På et øyeblikk mister Fie nesten alt; mannen, barna, huset, statusen og stillingen i en eksklusiv interiørbutikk. Det blir så ille at hun må ta jobb på Nille.
Vi har ofte lest om den middelaldrende mannens fall, sjeldnere om den middelaldrende, velstående kvinnens.
Men svakhetene ved romanen melder seg kjapt. Språket er langt fra dristig, og ikke alltid like presist. Fie selv er overflatisk, karikert, uten å bli satirisk morsom.
Hun er en skikkelse det er vanskelig å tro på, der hun spinner fra «patetisk logrende bikkje», til knust mor som prøver både gruppesex og kokain. Grunnest er Fie likevel som husfrue. Som der hun tenker om au pairen, idet denne rygger ut av rommet: «I begynnelsen beveget hun seg mer normalt. Men det er sikkert en del av deres kultur å være ydmyk.»
Best er Aasvik når hun skildrer Fies savn av barna, og når hun lar Fie nærme seg foreldrene igjen. Og Aasvik kan også være morsom når hun peker på de latterlige sidene av perfeksjonsjaget, som Fies strev med å lage artige matpakker, eller når hun lar perfeksjonisten «pynte på» sønnens tegninger.
Aasviks bok nummer to er visstnok allerede antatt, og håpet må være at både språk og karakterer er hakket dristigere og mer nyansert enn i «Fie faller».
Therese Askvik
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN