ALBUM: «How Big How Blue How Beautiful» kommer med et slags forsett om å vise at Florence Welch kan mer enn å øse av seg patosladede miniepos.
Coldplay/Adele-produsent Paul Epworth er byttet ut med Mumford & Sons/Arcade Fire-ordstyrer Markus Dravs. Og selv om de begge er menn med sans for det ornamenterte og storslagne, har Dravs lykkes med å holde Florence på matta gjennom store deler av albumet.
Florence + the Machine
Plateselskap
Så er spørsmålet om det er det folk vil ha?
Troikaen med «Various Storms & Saints», «Long & Lost» og «Caught» er velrundet balladepop som dessverre ikke er så mye annet enn akkurat det. Pent skrudd sammen, kyndig fremført og akkurat litt for pregløst for sitt eget beste.
Det er når hun trør inn i sitt gamle ublu, virtuose modus på låter som «Third Eye», «Queen of Peace» og den folkinspirerte åpningen, «Ship to Wreck» at hun klarer å feste grepet igjen.
Folk har gjerne en oppfatning av henne som en dramatisk og kabaretelskende variant av Kate Bush. Det er derfor ikke rart at hun ønsker å vise at hun har flere strenger å spille på, men det er ikke alltid lurt å endre på en vinnerformel bare for være noe annet.