Ære være Gunnar Jerman for hyllesten til de glemte sjøfolkene

Historien om første verdenskrig er, forståelig nok, kommet i skyggen av okkupasjonsårene og kampen mot Nazi-Tyskland. Som nøytral nasjon i 1914–18 unngikk vi skyttergravene og slagmarkene på vestfronten. Mange i dag forbinder derfor krigen for hundre år siden mest med jobbetid og lettjente penger – med Bør Børson, hummer og kanari.

Ære være forfatter Gunnar Jerman, som i denne boka husker de glemte sjøfolkene, de som kjempet mot minene og ubåtene, havets nye usynlige fiende.

Vi hadde 50 000 seilende sjøfolk, 2000 døde. De hadde valget mellom å brenne opp eller drukne.

Brutal ubåtkrig

Stor oppsikt i samtida vakte senkningen av dampskipet «Ravn» utenfor Finnmarkskysten om morgenen den 29. desember 1916. Den tyske ubåtsjefen Leo Hillebrand beordret samtlige 17 sjøfolk fra borde. Uten ytterklær, i snøstorm og høy sjø rodde de inn mot Murmansk. En av livbåtene nådde land, etter 13 timer. Her ble sju mann, de eneste overlevende, funnet neste morgen.

Den uinnskrenkede ubåtkrigen rådde fra januar 1917, og etter hvert ble nøytrale handelsskip senket uten varsel. Tyskland hadde 150 ubåter; de mest beryktede sjefene ga ordre om å skyte direkte mot besetningen på dekk og i livbåter.

Bare to tyske ubåtkapteiner ble stilt for tysk rett, anklaget for krigsforbrytelser. De fikk fire års fengsel, som aldri ble sonet.

Boka «Vår ære og vår avmakt» er en nøktern beretning og en stor hyllest til de glemte sjøfolkene som så ofte satte livet til i åpne båter på havet. Jerman gjengir flere tidligere ukjente øyenvitneskildringer, og dessuten mange nyttige tabeller og oversikter. Gunnar Jerman er ingen krigsberetter av Alf R. Jacobsens format og merke, men han dokumenterer og formidler godt, ikke minst med mange historiske illustrasjoner og fotografier.

Et dårlig varsel

Gunnar Jerman opplyser at halvparten av alle norske sjøfolk som seilte under første verdenskrig opplevde et forlis. Likevel søkte mange ut igjen.

Hvorfor? Jerman minner oss igjen om at Norge for hundre år siden var et fattig land med stor arbeidsledighet. Og et liv uten arbeid var den gang et liv i nød. Til sjøs var det alltid jobb å få. Behovet for kullempere og fyrbøtere var så stort at en fjerdedel av disse havets sjauere – som hadde det farligste arbeidet – måtte hentes inn fra Sverige eller Danmark. Imens steg fraktratene, og sjøfolkenes hyre økte med 200 prosent i krigsårene.

Norge kom da også takket være handelsflåten, som var verdens fjerde største, velberget gjennom første verdenskrig, skriver Jerman.

Nasjonalproduktet økte og landet var rikere i 1919 enn ved krigsutbruddet i 1914. Og ikke minst: De seirende stormaktene, med Storbritannia i spissen, ga i 1920 Norge overhøyhet over Svalbard – som takk for innsatsen.

Men som et dårlig varsel om det som også skulle skje en generasjon seinere: Myndighetene glemte sjøfolkenes skjebne. Ikke en gang den store minnehallen som omsider ble reist i Stavern ville Stortinget bekoste.