Dette er det rareste jeg har lest på lenge. Ikke på grunn av innholdet, men stilen.
Den er like steindød som likene i denne krimmen, som med fordel kunne hatt et mer spenstig plott.
Hans Olav Lahlum
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Holmenkollen 13 januar 1973. En talentfullt syttenåring blir skutt idet hun er i ferd med å sikre laget gull under en langrennsstafett. Kolbjørn Kristiansen, alias K2, settes på saken.
Stivt og sjarmløst
Den skal vise seg å være svært innfløkt, og involverer et uoppklart mord på en ung kvinne begått i 1941, og en forsvunnet ung mor i 1957. Etter hvert skjer nok et mord, og Kristiansens av og på-kjæreste Patricia får nok å gjøre.
Dette er den sjuende romanen om K2 og Patricia. Handlingen foregår stort sett gjennom utallige dialoger, der K2 samler spor og tråder som han presenterer for den hyperintelligente, rullestolavhengige Patricia. Det er hun som løser Hans Olav Lahlums lukkede rom-mysterier. I Miss Marples ånd, men blottet for hennes sjarm.
For Lahlum er muligens god på tekniske detaljer og fakta, men det er sjelden jeg har lest en krim med så stive og pappfigur-aktige personer.
Dødt og lidenskapsløst
Det hele virker så tenkt, så forfattet; du kan så å si høre klapringen fra tastaturet til Lahlum mens du leser – og forgjeves prøver å leve deg inn i plottet. Nå er for så vidt den eksentriske, oppstyltede stilen Lahlums varemerke, og blir velvillig lest som del av tidskoloritten på syttitallet. Hans suksess er da også dels tuftet på at han skriver gammeldags krim, à la nettopp Agatha Christie. Men hun holdt seg langt unna krimheltenes privatliv.
Det er her Lahlum faller helt sammen. K2s vedvarende grubling over hva han føler for Patricia, som i denne boka får konkurranse av en smellvakker bibliotekar, er så dødt og lidenskapsløst at det virker pubertalt inntil parodien. Og helt amatørmessig.
Selve plottet er variert, spredt som det er på tre tidsepoker, utallige løse tråder, mulige skyldige og mye historikk. Selv om det med fordel kunne hatt en langt mer spenstig avslutning.