Etter to selvbiografiske bøker om spiseforstyrrelser, depresjon og angst, fikk Linnea Myhre råd fra en anmelder om at neste bok burde handle om noe annet enn henne selv og sykdommen. Det rådet har hun dessverre ikke klart å følge.
Linnea Myhre
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det vil si, jeg tror hun prøver. «Hver gang du forlater meg» er kjærlighetsroman i jeg-form. Fortelleren har hatt et forhold til en kjent musiker i tre år. En dag slår han opp, og er for umoden – eller selvopptatt - til å formulere hvorfor.
Boka handler delvis om tiden etter det. Han vender stadig tilbake til henne. Til tross for iherdige forsøk på å motstå ham - disse er både skarpe, gjenkjennelige og morsomme - klarer hun aldri å si nei.
«Det første hun hadde tenkt da hun ble forlatt, var at hun gledet seg til å bli tynn», heter det. For også når det gjelder kjærligheten, ender det der Myhre alltid har vært. I den sykelige kropps- og selvfikseringen. Om spising og oppkast, fettprosent, selvforakt og ønskene om å forsvinne ved ikke å spise. Dette avbrutt av samtaler med terapeuten, som her har fått navnet Den vise.
Når Den vise spør hva hun egentlig kaster opp, svarer hun «Først og fremst sorg, dernest fettprosent».
For dette kan Myhre, og hun er både morsom, intelligent og velformulert. Men det blir også bokas problem. Hun kan det for godt. Det blir for lite fortelling, for mye analyse og fortolking. Kjærligheten til musikeren – som en ikke kan unngå å tenke har påfallende likheter med Sondre Lerche – blir liksom bare et påskudd, en pause i det som egentlig opptar henne. Kroppen og sitt eget jeg.
Det er synd. Hun er god, og har slående bilder. Som da hun i et forsøk på å glemme den selvopptatte, ambisiøse musikeren, tar med seg en veltrent, skjeggete mann hjem. Med et raskt blikk anslår hun at fettprosenten hans ligger på rundt tre:
«Å ta på kroppen hans føltes litt som å holde en stor vase. Hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere den. Og hun følte et stort behov for å sette den fra seg.»