På side 794 i sin granittblokk av en biografi om Paul McCartney (74) slår Philip Norman fast at «historiene om de største stjernene i musikkens verden ender ofte tragisk».
Unntaket er Paul McCartney, som «synes å være på vei mot en lykkelig slutt».
Selv om McCartney har vært igjennom dystre perioder, har hans skjebne hatt et lysskjær over seg. Ikke bare har han overlevd, han er en aktuell musiker og låtskriver, som seinest i år har trukket fulle arenaer på en omfattende verdensturné.
Philip Norman
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Folk valfartet fra hele Norge for å se ham opptre i Bergen i juni, under den pågående One on One-turneen, med 39 konserter i USA, Sør-Amerika og Europa. Musikalsk er han en konge i sitt rike.
Fortellingen om The Beatles har vært skrevet igjen og igjen. Oppveksten i Liverpool, sex, drugs & rock’n roll, meditasjon og konflikter.
Philip Norman, forfatteren av «Paul McCartney – Biografien» («Paul McCartney: The Life»), skrev i 1981 den inntil da største boka om gruppa, «Shout» – ei bok Paul McCartney mislikte sterkt. Hovedvekten var lagt på John Lennon. Han sto igjen som den betydeligste kunstneren, mens McCartney var en triviell, elegant låtsnekker.
Dette bildet har festet seg i manges bevissthet. Solokarrierene bekreftet Lennon som en grubler, opprører og nyskaper, mens sjarmtrollet McCartney har vært en av rockens mest slagkraftige komponister.
Men det betyr ikke at han bare har beveget seg på livets solside. Sanger som «Eleanor Rigby», «She’s Leaving Home», «Blackbird» eller «Helter Skelter» handler i høy grad om livets mørke sider.
Philip Norman er en profesjonell biograf, som har skrevet om Buddy Holly, Elton John, John Lennon og Mick Jagger. Men noen stor analytiker er han ikke. I forbindelse med pønken, skriver han for eksempel: «Etter 20 år hadde popmusikken greid å sivilisere seg selv – i stor grad takket være The Beatles – og spesielt én av dem. Men i 1976–1977 ble denne prosessen brutalt satt i revers.» Slike formuleringer røper ingen dyp forståelse for de skarpe motsetningene som har vært drivkraften i populærmusikkens utvikling.
I forordet siterer Norman et brev der Paul McCartney gir ham «stilltiende samtykke» til å skrive boka. Han har ikke latt seg intervjue, men har oppfordret andre til å stille opp. Boka er altså ikke autorisert, men Sir Paul har gitt den vind i seilene. Norman kvitterer med å sammenlikne ham med Shakespeare.
Boka er på 827 sider. Rockbiografier har en tendens til å ese ut, trolig inspirert av trenden innen forfatterbiografi-bransjen. Volumet gir liksom bøkene økt troverdighet.
Slik er det ikke nødvendigvis. Å lese dette eposet er som å ta seg fram fra bakerste rad på en stadionkonsert og bane seg vei helt opp til scenen, dersom vi tenker oss at menneskemengden er et hav av faktaopplysninger. Her er alt fra et utsvevende sexliv til takling av et japansk fengsel, etter en beryktet narkotikasak. Han fryktet voldtekt bak murene, men ble bare tvunget til å synge «Yesterday».
Til forskjell fra tidligere McCartney-biografer, bruker Norman omtrent halve boka på livet etter Beatles.
Det han ikke klarer, er å plassere sitt objekt som en av hovedskikkelsene i den musikalske og kulturelle revolusjonen han var med på å starte for mer enn snart 60 år siden. Altså fange inn McCartneys symbolverdi. Heller ikke musikken er karakterisert på noen analytisk måte.
Boka følger veien gjennom livets ups and downs. Jane Asher får sin plass, Lindas betydning understrekes. Det mislykte ekteskapet med Heather Mills og den påfølgende bitre skilsmissen er behandlet på nesten nitti sider, mens utsiktene til en «lykkelig slutt» er postulert på noen få linjer. Vi får ikke noe særlig nytt om Paul McCartney, verken på et faktisk eller mytologisk plan.
Kanskje er det fortsatt noe i det McCartney sa etter at Lennon ble drept i New York: «John døde som en legende, og jeg kommer til å dø som en gammel mann. Typisk John!»