I form og innhold er «Dekameronen» en livshungrig hyllest til fantasiflukten

TEATER: De rømmer fra pesten og inn i historiefortellingen. Gjennom virkelighetsflukten utvider de sin virkelighetsforståelse.

I Nationaltheatrets «Dekameronen» møtes fortellerteatret og stilleken i en sprelsk og sanselig samling fabler.

Det handler om forførelse og straff, om livslyst og nytelse, om lureri og løgn, om drifter og driftighet og om å ta sjanser.

Samspilt symbolfest

Sju historier fra Boccaccios «Dekameronen» - pluss korte utdrag fra noen flere - er valgt ut, og de ti skuespillerne spiller fortellere som spiller ut fortellingene, i et fantasirom som er løsrevet fra det palasset utenfor Firenze der bokas historiefortellere befinner seg.

Våre ti, et særdeles samspilt ensemble, er alle steder og ingen steder, de er i rammehistorien, men også frigjort fra rammehistorien, de er i de enkelte historiene, men også frigjort fra de enkelte historiene. De gjennomgår en kontinuerlig metamorfose, der driftsliv og drømmer får utløp i en fråtsende fest av erotiske metaforer.

Det fysisk stiliserte formspråket låner virkemidler fra dyreriket, fra frodige frukter, fra naturkrefter som vær og vind, fra idrett og fra gartnerarbeidets redskapsbruk. Den menneskelige karaktertegningen er rik på symbolsk signalisering, og de enkelte personene som omtales er på en og samme tid både individer og typer.

Anders Mordal spiller verdens mest nederdrektige mann - Ciappelletto, han som til slutt blir erklært helgen - med Donald Trump-fakter og -markører.

Elisa Kragerup og ensemble tyr med andre ord til list og knep, fantasi og fanteri, i en usedvanlig stilbevisst eventyrverden.

Fleksibilitet

Uttrykket er på en og samme tid naivt og utspekulert, variert og helhetlig, for tilskueren kan hele tiden se at aktørene er seg det doble fortellernivået bevisst. Rolleforståelsen er flytende og fleksibel, slik den kan være det i barnelek (etter «nå er du den, og så skal jeg være den»-prinsippet).

Kroppsspråket er vitalt og energisk. Ordet veksler mellom de ti som i en stafett uten fastlagte etapper, fortellingen er et samarbeidsprosjekt, der de bidrar på tvers av kjønn, alder og utseende.

Humoren er alltid et hovedelement, også når det fortelles om sykdom, død, straff og elendighet. Slik blir middelaldermoralens formelle stivbeinthet latterliggjort - slik den jo også ble det i det nesten 700 år gamle bokverket av Giovanni Boccaccio - der først og fremst gjennom historienes intriger.

Verden vil bedras, og det finnes alltid en utvei fra, eller kanskje aller helst en omvei rundt, de regler en later som en forholder seg til. Hemmeligholdet, forbudet og tabuet tilfører en ekstra fryd.

«Fleksibilitet» er også et nøkkelord for Steffen Aarlings scenografi. Tilsynelatende er den enkel og minimalistisk, men den inneholder en lang rekke funksjonelle overraskelser.