Woody Allen har tematisert mordets etiske og moralske dilemma tidligere. Han gjorde det iskaldt i den geniale Match Point (2005), og med nevroser og humor i Crimes and Misdemeanors (1989).
I denne filmen har han ikke helt bestemt seg for hva han skal lage. Irrational Man havner et sted midt imellom drama og komedie. Er du fan av Allen er denne lille, morderiske bagatellen likevel vel verdt å se.
Manhattan er byttet ut med en liten universitetsby i Rhode Island. Det mest spennende som har skjedd på lenge, er at den beryktede kvinnebedåreren av en filosofiprofessor, Abe (Joaquin Phoenix), kommer til byen.
Den livsglade studenten Jill (Emma Stone) blir selvsagt tiltrukket av den kompliserte Abe. Han er på sin side dypt deprimert, desillusjonert og finner ingen mening med livet.
Hva kan gi Abe livsgleden tilbake? Sex? En ung kvinne? Nei, svaret er mord.
Allen går ikke i dybden på de moralske og etiske problemene rundt å planlegge det perfekte drap. Det er ikke filmens største svakhet. Problemet er at Abes vendepunkt ikke fremstår som troverdig og dramatisk nok. Hvorfor skal en dypt, deprimert mann plutselig bry seg om andres skjebne? Det gir ikke Allen et godt nok svar på.
Joaquin Phoenix i rollen som Abe er derimot et meget godt valg. Han løfter filmen adskillige hakk, og er langt unna Allens egne nevrotiske og maniske skikkelser. Phoenix spiller Abe med ro og følsomhet, men hvor desperasjon lurer rett under overflaten. Du aner mørket lenge før han viser det.
Samspillet mellom ham og Emma Stone går sakte, men sikkert fra ufarlig til livsfarlig. De aller beste scenene har han i dialog med den alltid fortreffelige Parker Posey, som her spiller livstrett, men romantisk professor. Det er spesielt i disse scenene at Allens mer nevrotiske humor kommer frem.
Selv om Irrational Man er full av filosofiske betraktninger fra Kant til Kirkegaard, er den hverken den morsomste eller dypeste Allen-filmen. Takket være ypperlig skuespill, er den fortsatt severdig.