Forfatter Thomas Hardys heltinne Bathsheba Everdene (ja, nå ser du hvor Hunger Games har hentet inspirasjon fra) står ut fra Victoriatiden med sin selvstendighet, men er det nok til å gjøre henne interessant i dag?
Hun er blitt behandlet som et feministikon før, som i 1967, med sekstitallsstjernen Julie Christie i hovedrollen, og kritikerne lar seg fortsatt ikke helt overbevise av den versjonen.
Her er det Carey Mulligan som herjer med giftesyke menns hjerter mens hun galopperer over Dorsets vakre landskap med flagrende hår og en chic skinnjakke som neppe kunne vært laget i 1874.
Småbonden Gabriel (Matthias Schoenaerts) faller pladask av bare synet og tilbyr ekteskap nesten der og da. Jeg vil ikke ha en ektemann, svarer Bathsheba, og uansett så ville jeg trengt en som kan temme meg.
Stakkars Gabriel, han kommer aldri helt over denne nedlatende avvisningen. Men han er tålmodig, og selv når hunden hans av uforklarlige årsaker driver sauene over et stup (husk: dette er et melodrama) gir han ikke opp tanken på å vinne hennes hjerte.
I mellomtiden har Bathsheba arvet en større gård og har fått ytterligere to beilere: den velstående, trauste nabobonden Boldwood (Michael Sheen) og den bråkjekke soldaten Troy (Tom Sturridge). Sistnevnte vinner hjertet hennes forbausende raskt, ved å dukke opp i skinnende uniform og en flott sabel, selv om alle kan se at han er en opportunist av verste sort.
Denne bristen i hennes skjønn er oppsiktsvekkende, men det er åpenbart en kvinnes rett til å velge feil mann, selv når valget er katastrofalt, som regissør Thomas Vinterberg her har falt for, selv om sjokkeffekten fra Victoriatiden er borte. Dette er det svakeste leddet i filmen.
Sturridge er ikke uimotståelig nok som Troy, men enda mer forstyrrende er hullene i hans historie. Han er forlovet fra før med kvinnen han egentlig elsker, noe Vinterberg løser lite elegant ved å la dem komme bort fra hverandre fordi hun går inn i feil kirke når de skal gifte seg (!). Hun forsvinner sporløst, og når hun til slutt dukker opp igjen, spenner det bein for melodramaet, istedenfor å drive det frem til nye høyder.
Heldigvis greier Carey Mulligan seg, i likhet med Bathsheba, godt på egen hånd. Jeg har aldri helt falt for Mulligans søte sjarm, jeg synes det altfor ofte har endt i flakkende øyenvipper og et selvtilstrekkelig smil. Men her er det hun som er den utilnærmelige, selve gåten de andre skal knekke, og det kler henne bedre. Men vi kommer ikke noe nærmere en forståelse av hva som driver henne.
Men kanskje trenger vi ikke det, de tre beilerne ser uansett helt ulike ting i henne, og det gjør Vinterberg til et poeng. Han vet også å utnytte to strålende skuespillere som Schoenaerts og Sheen.
Jeg ble mer rørt av relasjonen mellom dem enn romansen mellom Bathsheba og Troy. Når de diskret utveksler erfaringer fra kjærlighetsfronten, er de som to sårede krigere som finner trøst i hverandre. Med så mange gåtefulle relasjoner var det befriende med et mer håndfast og klart definert forhold.