Bare det faktum at noen våger å sette opp en komedie om aktiv dødshjelp på kino, er tegn på at kinorepertoaret her hjemme fortsatt kan overraske. At den er israelsk, er imidlertid ingen bombe: gjennom et utall kinofilmer og tv-serier har israelske filmskapere de siste årene vist en beundringsverdig vilje til å takle vanskelige temaer med en mørk humor mange vil gjenkjenne fra jødisk kultur.
Åpningsscenen er karakteristisk: Vi befinner oss på et aldershjem nær Jerusalem der pensjonisten og oppfinneren Yehezkel ringer en enda eldre, halvt senil nabokvinne og utgir seg for å være gud. Hun orker knapt å leve mer og ber om å få plass i paradis. Yehezkel ber henne vente, for det er ikke plass akkurat nå. Han mener det godt og vet ikke at han snart skal spille gud med langt større alvor. Det skjer når en gammel og kjær venn som langsomt er døende ber ham om å bistå til aktiv dødshjelp.
Dette leder til etiske diskusjoner som skaper turbulens i den vesle vennekretsen som innvies i planene. Men Yehezkels vei fra velment, empatisk venn til «seriemorder» blir snart avløst av parallelle handlinger som demper en videre utforskning av de moralske spørsmålene som stilles. For når hans hustru rammes av Alzheimers får forfatterne/regissørene Granit og Maymom et svare strev med å balansere komedien og alvoret.
Iblant kan filmen minne om Hanekes gravalvorlige Amour , eller Alzheimers-dramaet Still Alice , for så i neste øyeblikk å gå over i farse. Sjangerhybriden forvandler seg til en ekstremt krevende disiplin som de uerfarne filmskaperne ikke helt har kontroll på. Et av filmens beste sidespor involverer et forhold mellom to menn i 70-årsalderen på aldershjemmet, der den ene ennå ikke har våget å fortelle sin mor om det. Det er glitrende spilt av de to skuespillerne, men filmskaperne har en lei tendens til å overfortelle: Når de to homsene får besøk og den ene må gjemme seg i skapet, for så å bli oppdaget, er det bare nedtur med replikker som «Du vet, han er fortsatt i skapet».
Men når komedien er godt orkestrert, så svinger det. Granit og Maymom har samlet et knippe begavede skuespillere som med sin durkdrevne erfaring stort sett glatter ut ujevnheter i manus og tone. I rollen som Yehezkel får veteranen Ze’ev Revah oss til å tro på hans moralske overskridelse. Når aldershjemmets bestyrer anklager de eldre for å oppføre seg som barn, så er vi på deres side.
Rollegalleriet er en herlig miks av empatiske, feilbarlige typer og elskverdige opportunister. Men å la dem runde av filmen med et musikalnummer er et feilsteg som ikke tjener deres udiskutable talent. Denne gjengen hadde fortjent regissører av større kaliber, men det er likevel nok å glede seg over til å håpe på mer fra Granit og Maymom.