250.000 kroner kostet det å lage denne filmen. Filmen er laget på dugnad, den har ikke fått en krone i statlig filmstøtte, vennetjenester ble innhentet og manuset ble til mens de filmet.
Nå settes filmen opp på 40 kinoer. Regissør Irasj Asanti har gjort en grei jobb med få ressurser.
Rene sjangerfilmer lages det ikke mye av i Norge. Asanti har laget en gangsterfilm som tar deg med ned i Oslos underverden full av vold, dop og raske penger.
Historien er klassisk, og er troverdig innenfor sjangerens rammer.
Morten (Anderz Eide) kommer ut fra fengsel bare for å oppdage at lillebroren ligger i koma på sykehus etter en narkooperasjon som gikk veldig galt. Morten vil til bunns i dette og oppsøker sin småkriminelle venn Ali, spilt av Asanti selv.
Før han vet ordet av det, havner han midt i en blodig konflikt mellom en gjeng voldelig albanere og den mystiske Igor (John Carew).
Oslo fra en annen vinkelDet er alltid morsomt å se Oslo fra en annen vinkel, og etter denne filmen kommer du nok til å lure på hva som egentlig foregår i den lokale burgersjappa eller bilverkstedet på hjørnet.
Asanti har greid å lage en film som har en råskap, og det ligger en sitrende nerve i bunn. Slåsscenene er både brutale og realistiske, og spenningen opprettholdes.
Mange tenker kanskje at sjangerfilm er enkelt og greit å lage. Men det å skape originalitet og særpreg i en velkjent sjanger, er en kunst.
Dessverre er Høvdinger for gjennomsyret av oppbrukte klisjeer til å skille seg ut fra mengden.
Du har onde mafiasjefer, klønete, men akk så onde, hjelpere og helten som vil ut av hele miljøet og begynne på nytt. Vi har sett dette bedre før, og karakterene blir aldri mer enn pappmasjéfigurer.
Et annet element som skjemmer filmen, er dårlig dialog. Samtalene virker oppstyltet.
I mange scener virker det som om skuespillerne leser rett opp fra et dårlig skrevet manus som mest består av «fittetryne» og «motherfucker».
Det er kanskje meningen at det skal gi filmen et upolert uttrykk, men resultatet er amatørmessig og umodent.
De fleste rollene er besatt av ukjente skuespillere, men et ansikt kjenner nok de fleste av oss. Tidligere fotballspiller John Carew dukker opp i rollen som gangsterkonge, og gjør en god figur med de klisjeene han har å spille på. Scenen hvor han får ansiktet fullt av kokain, er en klassiker som er like morsom hver gang.
Høvdinger er ikke perfekt, men den viser at det er mulig å lage film uten statlige støttemidler. Det står det respekt av. Noen steder er det synlig at filmskaperne har måttet ty til rimelige løsninger. Et eksempel er alle scenene som er filmet fra baksetet i en bil, mens to personer sitter foran og prater. Rent filmatisk er dette en dårlig løsning da ansiktsuttrykk er minst like viktig – om ikke mer – for å uttrykke stemninger og følelser på film enn ord.
Med litt mer tid og flere høvdinger tror jeg regissør Asanti kan lage en virkelig god sjangerfilm neste gang.