På en stor og rosa bryllupskake danser en lykkelig bamse i et shownummer som er Busby Berkeley verdig.
For hvor ellers kan en teddybjørn få liv på magisk vis enn i drømmefabrikken Hollywood?
Skal du svelge Ted, må du akseptere at du ser på en film med en snakkende bamse. Og det er helt greit! Det som ikke er greit er at det er en komedie som overhodet ikke er morsom.
Da han var barn, fikk John (Mark Wahlberg) sitt største ønske oppfylt. Bamsen Ted (Seth MacFarlane) ble levende, og de to har vært bestevenner siden.
I forrige film fant Ted drømmedamen, og nå har han giftet seg med Tami-Lynn (Jessica Barth). John er blitt singel siden sist, og fyller opp PC-en sin med porno.
Alt er ikke bare idyll hos de nygifte. De prøver å adoptere et barn, men så dukker spørsmålet om Ted er et menneske, opp. Eller er han en eiendel?
Advokat Samantha (Amanda Seyfried) tar saken, men også hun liker å lese lovtekster gjennom et slør av dop.
Det som følger er to timer med uhøvlet, frekk, grov og infantil humor. I fare for å høres ut som en gammel grinebiter, er det kanskje på tide både for Ted og regissør Seth MacFarlane å bli litt mer voksen?
Selv om humoren er barnslig, er den altfor grov til at den er myntet på barn. Temaet er voksent, men for å synes dette er det spor morsomt, er det en viss fare for at du bør være like dopet som hovedpersonene.
Hele filmen kan kanskje ses på som et innlegg i legalisering av narkotikadebatten i USA?
Scenen hvor gjengen drar til New York for å oppsøke landets beste borgerrettighetsadvokat og snubler over et deilig jorde fullt av marihuana, er en av filmens få, genuint morsomme scener.
Det er et musikalsk vrengebilde av Disneys magiske filmidyll, og Amanda Seyfried kan heldigvis synge. Her kommer både ironien og kritikken mot det politisk korrekte frem på både en underfundig og morsom måte.
Dessverre er denne scenen unntaket, og resten av filmen er full av dumme og enkle sex- og penisvitser. Jeg har absolutt sansen for det politisk ukorrekte, men her blir det mer krampaktig enn morsomt.