Mange av filmhistoriens klassikere handler om enkeltindivider som befinner seg midt i historiens stormkast, idet samfunnet de kjenner holder på å forandre seg for alltid.
Som regel tilhører disse personene en privilegert klasse som kan unne seg luksusen å reflektere melankolsk over endringene.
I jordansk-britiske Naji Nowars spektakulære spillefilmdebut Theeb – Ulven er det ikke tid til denne typen luksus.
Hovedpersonen, beduingutten Theeb, tilhører en stamme som gjennom flere århundrer har ledet pilegrimer på vei til Mekka gjennom ørkenen. Men når det Ottomanske riket bygger ut toglinjer forsvinner inntektsgrunnlaget deres, og den storpolitiske kampen i området tilspisser seg.
Denne konflikten innhenter dem når en britisk soldat ber Theebs storebror om å følge ham til en brønn nær disse toglinjene. De aner uråd, men tradisjonen tilsier at de ikke kan avvise noen som oppsøker dem om hjelp.
Theeb får ikke være med, men trosser likevel storebrorens befalinger og følger etter karavanen.
Resultatet blir en både episk og nær reise gjennom ørkenen vi kanskje ikke før har sett på film, der Nowar «tar tilbake» det beduinske perspektivet som har forsvunnet i så mange vestlige, eksotiske fremstillinger.
Men dette er selvsagt min tolkning. Theeb er bare en guttunge som i løpet av reisen må stole på eget skjønn og instinkter for å overleve.
Det er hans mangel på selvinnsikt og større perspektiver som gjør filmens veksling mellom det episke og det nære så effektfull. Hans kamp med elementene og menneskelig uforutsigbarhet blir vår kamp.
Jacir Eid i hovedrollen er et funn, og jeg kan ikke fatte hvordan filmskaperne har fått til dette mirakelet av en film med bare én profesjonell skuespiller (som er Jack Fox i en mindre rolle som den britiske soldaten).
Unge Eids ansikt har den rette uskylden og rå sensualiteten som gjør at vi aksepterer ham som et barn som brått formes av brutale omstendigheter, at veien blir til mens han løper for livet.
De fantastiske panoramabildene har fått mange til å sammenligne filmen med David Leans klassiker Lawrence of Arabia . Det er naturlig, men samtidig misvisende.
Theeb – Ulven er spilt inn nær mange av de samme locations i Jordan, men den skildrer ikke omgivelsene som en like naturlig tumleplass for spioner og banditter.
Hovedpersonens blikk gjenspeiler den uberørte beduinkulturen som står for fall, og dette farger de storslåtte bildene.
Wolfgang Thaler, kjent for sitt foto på Ulrich Seidls Paradis-trilogi, har skutt filmen på super 16-format med såkalte anamorfiske linser. Det gir filmen en varm og nesten intim glød, samtidig som bredformatets episke kvaliteter ivaretas uten at de blir for overveldende.
For regissør Naji Nowar er denne debuten en triumf.
Han makter å lage en liten film om noe stort, og overrasker med nyanser i karaktertegningene som på avstand kan virke som stereotyper.