La meg med det samme innrømme at jeg aldri har klart å elske Mummitrollene eller karakterene rundt dem særlig intenst. Den Tove Jansson-boken jeg har hatt mest glede av er Hvordan gikk det? som André Bjerke på en fantastisk måte oversatte til norsk i 1958.
Jeg er absolutt i stand til å se at mange av de andre bøkene, samt tegneseriene, er fulle av lekenhet og småfilosofiske, søte og rare innfall, men jeg legger likevel merke til at summen av Janssons livsverk fungerer bedre for andre enn det gjør for meg. Bare så det er nevnt.
Det Jansson uansett skal ha mye ros for er at hun har klart å formidle en så stor kjærlighet til universet sitt at mye av etterbruken av det sjelden ender i smakløshet, men tvert imot opprettholder en trofast visuell stil, selv om filmene og tv-seriene er mer markedstilpasset og strømlinjeformet enn bøkene og tegneseriene noen gang var.
Xavier Picards Mummitrollet på Rivieraen er direkte lekker visuelt sett. Den er noe så uvanlig som en håndtegnet helaftens animasjonsfilm.
Linjene enkle og tydelige, bakgrunnene er forseggjorte og alt er holdt i duse, smakfulle farger. Mange av bildene er rene tablåer, i slekt med de evigunge oppslagene i Janssons billedbøker.
Historien bygger visstnok på en fascinasjon Jansson utviklet for den franske rivieraen under en ferie tidlig i karrièren.Vi følger Mummifamilien, inkludert Lille My, som etter å ha berget vrakgods fra pirater, får et innfall og seiler til rivieraen. Filmen leker litt med franske klisjeer og med Snorkfrøkens glamourfantasier, samtidig som den inneholder mange nok av de små opptrinnene som gjør at barn tilsynelatende aldri får nok av Janssons lunhet og mykhet.
For meg blir den i lengden for kjedelig, men så tilhører jeg, som nevnt, heller ikke entusiastenes rekker.