Om noen skal tjene penger på å harselere og demonisere drømmefabrikken, så vil Hollywood helst gjøre det selv. Det har gitt oss klassikere som Sunset Boulevard og Wag the Dog , men de fleste forsøkene er fort glemt.
Tv-serien Entourage har alltid hatt et nærsynt blikk på hedonismen til rollegalleriet og sjelden forsøkt å plassere Hollywood i en større sammenheng – bortsett fra som verdens navle. Nettopp mangelen på pretensjoner ga mye avvæpnende moro de første sesongene, helt til idétørken for alvor satte inn.
Nå er spillefilmen her, fire år etter at den åttende sesongen rundet serien av, og serieskaper og regissør Doug Elin ser ikke ut til å ha løst den kreative floken.Det er alltid fristende for en filmversjon av en populær tv-serie å gape over for mye. I serien var kameratene Vince, Eric, Turtle og Johnny akkurat passe grunne og underholdende nok til at de tålte den knappe halvtimen episodene varte (glem serieformatets unike evne til å fordype gjennom hele sesonger, det var aldri noe Entourage -skaperne brydde seg om).
Her får de over 100 minutter de ikke vet hva de skal gjøre med. Filmskaperne kompenserer så godt de kan, blant annet med en åpningssekvens som kan skilte med flere toppløse unge kvinner enn noen annen mainstreamfilm jeg har sett i nyere tid.
Som før er det Vince og hans stjernestatus i Hollywood som står i sentrum. Noe av appellen ved tv-serien var hans lojalitet til de mindre talentfulle kompisene som utgjorde hans entourage, selv om det kanskje var det minst realistiske ved hele serien. Det forblir fortsatt et mysterium nøyaktig hva som er talentet til Vince, utover hans førsteelsker-look, og denne gangen ber filmskaperne oss om å tøye forestillingsevnen vel langt.
Vince har ikke bare rykket opp i eliteklassen sammen med Fassbender og Clooney, han har blitt regissør av en film i milliardklassen alle omtaler som et mesterverk. Vi ser ikke at han jobber på filmen, han forklare aldri hva den handler om, men den blir nominert til en Golden Globe, selv om den bærer alle ytre trekkene til en forvokst kalkun.Jeg liker å tro at i tv-serien ville dette blitt problematisert, i hvert fall harselert med littegrann. Men her er selvironien fraværende. Vince er blitt megastjerne og filmen bruker mest tid på å vise hvordan han og kompisene fråtser humørløst i godene som følger med.
That’s what stars do: they walk into rooms and fuck girls that civilians want , sier agenten Ari Gold, det mest underholdende uromomentet fra tv-serien.
Uten ham ville denne filmen vært død som ei sild. Ari er en herlig politisk ukorrekt katastrofe der Jeremy Piven drar veksler på alle de myter som er skapt om filmkoloniens mektige agenter.
Men Piven kan ikke dra lasset alene. De andre skuespillerne er for svake, det er bare Kevin Dillon som har en viss tyngde som den mislykkede skuespilleren Johnny Drama. Men også Johnnys drømmer forvandles til en bløt Askepott-historie, når han ender opp med en Golden Globe.