Denne georgisk-estiske Oscar-kandidaten fremfører sitt fredsbudskap med slående og effektiv enkelhet.
I en scene tidlig i filmen dytter hovedpersonen og hans nabo et ødelagt militært kjøretøy utfor en skrent. De blir stående og se vraket rulle nedover mens de konstaterer at på film ville det forlengst tatt fyr.
Dette er et av mange eksempler på hvordan denne filmen er annerledes enn andre krigsfilmer. Her er en regional konflikt redusert til et enkelt, oversiktlig drama om hvordan noen få mennesker forholder seg til hverandre når stridighetene er satt på spissen. Hovedpersonen Ivo opplever kamphandlinger mellom georgiske militære styrker og tsjetsjenske leiesoldater rett utenfor dørstokken og må ta seg av de overlevende, en fra hver av de stridende partene. De to sårede lover å holde fred så lenge de er i den gamle mannens varetekt, selv om hatet mellom dem er merkbart.
Dette skjer i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd i 1992 da Abkhazia brøt ut av Georgia og ble republikk. Som for å komplisere spørsmålet om etnisk tilhørighet, er Ivo medlem av en koloni estiske innvandrere som lenge har levd av å dyrke mandariner i det lokale ”subtropiske paradiset” nær Svartehavet. Nå har de fleste av dem reist fra krigen og tilbake til det selvstendige og fredelige Estland. Så hvorfor blir Ivor værende?
Georgiske Zaza Urushadze er en for nyanserik filmkunstner til å gi oss noe entydig svar på det, selv om de tungnemme får sin forklaring mot slutten. Ivo er en resignert patriark som har opplevd nok dårskap under krig og som viser en verdighet som gjør inntrykk på de to gjestene. Særlig den som virker mest fremmed for Ivo, muslimen og leiesoldaten Ahmed, gjennomgår en transformasjon under oppholdet.
Men det skjer ikke gjennom den velmente humanismen som ofte preger mer lettbente antikrigsfilmer. Ivo er en mann med integritet, han insisterer på å behandle de to gjestene anstendig og finner seg ikke i hatefull oppførsel. Som en streng, men kløktig lærer gir han de to unge mennene en innføring i sivilisert opptreden. Og gradvis gir det resultater.
Ja, Mandariner er en optimistisk film, selv om slutten er alt annet enn det. Urushadzes budskap er like enkelt å predikere som det er vanskelig å praktisere: for å oppnå fred, må man tilbringe tid sammen, lære hverandre å kjenne. Dette er obligatorisk tankegods i ethvert seminar om konfliktløsning. Men det er måten Ivo legemliggjør denne filosofien på som løfter filmen opp fra seminarenes teoretiske, didaktiske verden. Det er i møter mellom enkeltindivider at mennesket gjenfinner sin verdighet under krig, når to skjebner speiler seg i hverandre og gjenkjenner noe grunnleggende.
Ulfsak gir oss her en av filmens mest minneverdige patriarker. Ivos stoiske syn på livet passer perfekt til Ulfsaks værbitte skikkelse som filmfotograf Rei Kotov rammer vakkert inn med sitt tilbakeholdne kamera.