Jeg har en manusbok som heter The Complete Idiot's Guide to Screenwriting . I den står følgende råd listet opp som viktig suksesskriterium: Den dominerende egenskapen i de aller fleste svært populære filmer kan oppsummeres på denne måten: Kids love it. I denne kategorien finnes Star Wars, Tilbake til fremtiden, E.T. Ghostbusters og noen hundre andre.
Dette er ikke en kategori det er enkelt å havne i. Mange forsøker uten å klare det, men Spy får det til med god margin.
Regissør og manusforfatter Paul Feig har solide mengder rutine og timing. Hans meste kjente film så langt er nok Bridesmaids (2011) som var en slags kvinnelig parallell til Hangover-filmene.
I Spy viser han at han kjenner spionfilm-sjangeren ut og inn. Det som skal være morsomt er det stort sett hele veien. Tempoet er høyt. De beste vitsene er slike man vil gjenfortelle på vei ut av salen, i skolegården eller foran kaffeautomaten.
Filmen er ikke først og fremst helsprø eller slapstick på samme måte som for eksempel Johnny English — eller Austin Powers -filmene, men opererer i et noe mer realistisk univers. Foruten at historien flyter godt, er Melissa McCarthy den viktigste årsaken til at dette fungerer. Hun har en komisk timing som vi allerede har sett i flere filmer, og hun byr hele tiden på sitt storvokste selv på en befriende måte.
Hun spiller en agent som på grunn av en mannlig kollegas (Jude Law) store ego har sittet bak et skrivebord i ti år. Dette har hvisket ut selvtilliten som operativ agent, men ikke lysten, og når hun havner i felten, er hun naturligvis kostelig.
Dette er McCarthys film, men Jude Law gjør også sitt, og ikke minst er Jason Statham, som jeg veldig ofte har store problemer med å like, bedre enn vanlig. Han spiller en bitter, egoistisk agent med et lite trivelig kvinnesyn og gjør det klart at han er best når han spiller parodier av de tøffingene han så langt har levd av å gestalte. 50 cent dukker opp i en fin cameo-rolle.