Den største katastrofen i denne filmen er manus. San Andreas er så full av klisjeer og tragiske familieforhold at det ikke bare er dødstallene som er skyhøye, men også de store følelsene.
San Andreas-forkastningen er reell nok, og danner skillet mellom den nordamerikanske platen og stillehavsplaten. California lever med trusselen om en varslet katastrofe. Jordskjelv kommer til å ramme igjen, spørsmålet er bare når. Vi har alle sett de grusomme bildene etter tragedien som rammet Nepal tidligere i år, og vet at jordskjelv ikke er å spøke med.
Dette scenariet er utgangspunktet for Brad Peytons katastrofefilm, og når det gjelder masseødeleggelser, går han Roland Emmerich (Independence Day, The Day After Tomorrow og 2012 ) en høy gang.
Det starter med at Hooverdammen brister, så rammes jordskjelv både Los Angeles og San Francisco, og det hele toppes med en gigantisk tsunami. Filmen er en oppvisning i ødeleggelser av skyskrapere, vakre bybilder og mennesker i nød. Når det gjelder rent og skjært effektmakeri, gir San Andreas deg god valuta for pengene.
Problemet er at med dagens datateknologi har du sett det meste før. Da hjelper det ikke å pøse på med enda mer og enda større. Det hele blir utmattende, og, for å si det rett ut, ganske uinteressant.
Men effektene er likevel filmens beste side, for historien og karakteren er ikke mye å skryte av. Ray (Dwayne Johnson) flyr helikopter og redder folk ut fra livsfarlige situasjoner. Han er selvsagt midt i skilsmisseforhandlinger med Emma (Carla Gugino), som har funnet seg en ny og rik fyr. Ray gjør sitt beste for å redde forholdet til datteren Blake (Alexandra Daddario). Høres det kjent ut? Familiekonstellasjonen er så full av klisjeer at jeg kunne ønske de kuttet ut hele historien og bare pøste på med effekter. Det hadde egentlig vært like greit.
Hvorfor tror Hollywood at vi bryr oss om stereotype karakterer som kjemper for å overleve i et hav av ødeleggelser? Jeg kan forstå at vi innenfor en ren, narrativ setting trenger karakterer å forholde oss til, men hvorfor serverer de den samme slitte smørjen gang på gang? Idet det amerikanske flagget vaier fra toppen av en ødelagt Golden Gate, er det sentimental overdose av nasjonalisme og føleri.
All kudos til Dwayne Johnson som actionhelt, det kan han. Er det en ting jeg har troen på, er det at han med alle sine muskler kan redde familien sin og mer til. Men noen stor skuespiller blir han aldri, så å pøse på med familietragedier og døde barn, blir bare teit. Det eneste formildende trekk er datteren, Blake. Hun fremstilles som både smart, snartenkt og viser seg å være en aldri så liten MacGyver in spe.
San Andreas er god på ødeleggelser og effekter, men den sentimentale historien er kjedelig. Vil du se en god actionfilm, gå heller og se Mad Max: Fury Road.
Jordskjelv, tsunamier, tornadoer eller isfjell. Selv om vi kutter ut invasjon fra verdensrommet og overnaturlige monstre, viser det seg at naturen selv er et livsfarlig sted. Her er våre fem av våre katastrofefavoritter.
1. The Towering Inferno (1974)
Brann i skyskraper med Paul Newman og Steve McQueen. Intens, spennende og velspilt.
2. Twister (1996)
Et ektepar jakter på den perfekte tornadoen, men kommer vel nær stormens kjerne. Flotte effekter, gode karakterer og solid spenning.
3. The Poseidon Adventure (1972)
Et cruiseskip kantrer, men noen få overlever på havets bunn. Klaustrofobisk, intens og veldig spennende.
4. The Day After Tomorrow (2004)
Verden fryser til is og miljøkatastrofen er et faktum. Til tross for en del klisjeer, en velspilt film med flotte effekter.
5. The Impossible (2012)
Basert på en sann historie om en familie som opplevde tsunamien i 2004. Grusom og realistisk skildring av en naturkatastrofe.