Det var et stort prosjekt produsent og regissør Brett Morgen tok på seg da han i 2007 satte i gang prosessen med å lage den første autoriserte dokumentaren om en av vår tid mest ikoniske rockestjerner, Kurt Cobain.
At han ikke har hastet underveis for å rekke milepæler, som f.eks. 20 års markeringen for Cobains død i fjor, tyder på at han har hatt kvalitet som et kompromissløst krav hele veien.
Kurt Cobain: Montage of Heck har de siste månedene blitt vist på flere prestisjetunge filmfestivaler, deriblant South By Southwest Film og Sundance Festival, Nå er den i ferd med å finne sin vei inn på kinolerreter og TV-kanaler i både USA og Europa.
Så langt har dokumentaren blitt møtt med jubel og gode kritikker, og det er det all grunn til, da den fremstår både teknisk gjennomarbeidet og med en tydelig kunstnerisk visjon.
Med en såpass kjent artist som tema kunne Brett Morgen lett gjort det enkelt for seg selv og lent seg på stemmene fra familie, venner og utallige bransjefolk, isteden er det Kurt Cobains egen stemme som har hovedrollen hele veien.
Ved hjelp av dagboknotater, tegninger, lydspor og videoklipp som Morgen har fått låne av Cobains foreldre, og hans kone Courtney Love, har han satt sammen et puslespill av en historie, som viser en barndom og en oppvekst som allerede i ung alder gir tydelige signaler på at det kan ende med tragedie.
Som barn fremstår Kurt Cobain som en glad, aktiv og følsom gutt. Moren hans sier selv i et av intervjuene at han var like mye hypersensitiv som hyperaktiv.
Men den lykkelige barndommen er kortvarig, for etter foreldrenes skilsmisse klarer han aldri helt å finne sin plass i familien igjen.
En såret og forlatt Kurt bearbeider smertene sine med en blanding av aggresjon, opposisjon og kreativitet. Musikk, maling og marjuhana blir hans trygge gjemmesteder fra den vanskelige hverdagen.
Å se hvordan den selvdestruktive Kurt Cobain i ungdomstiden egentlig bare søker kjærlighet og aksept, som foreldrene hans med sine nye familier ikke lenger har ressurser til å gi ham, er tidvis ganske vondt å se på.
Det er lett (og kanskje også en smule urettferdig) å tenke seg at utfallet kunne blitt annerledes hvis de bare hadde prøvd litt hardere.
Av de få stemmene som får uttale seg i dokumentaren er også moren og farens bidrag de mest følelsesladde, og gir tydelige tegn på at de fortsatt har et uoppgjort forhold til sin avdøde sønn.
Bakgrunnsmateriale som bilder, dagboknotater, tegninger og lydopptak er generelt sett vanskelig å bruke i en dokumentarfilm, men dette har Morgen løst ved å fylle tomrommene med å lage animasjon og grafikk ut av det material han allerede har.
Alt fra dansende bokstaver på et ark, til animasjonssnutter med hovedpersonen selv. Det er et dristig valg, men fordi Kurt Cobains stemme er så tydelig i alt han har etterlatt seg fungerer det som en forfriskende vri.
Morgen har nok jobbet mye med at flyten og rytmen mellom bilde og musikk skal være så perfekt som mulig, og resultatet er blitt at disse innslagene nærmest fremstår som små musikkvideoer i selve filmen.
Historien fortelles i kronologisk rekkefølge, men da dette er historien om Kurt Cobain og ikke om Nirvana, stopper den ikke opp ved hver eneste av bandets største meritter.
Med Kurts øyne ser vi hvordan all verdens penger, berømmelse og heltedyrking ikke kan veie opp for den ensomheten han bærer på innsiden. Og at hans altfor tidlige død ikke var et resultat av en tragisk tilfeldighet, men heller en uunngåelig avslutning for en trist skjebne.