McFarland i California omtales som USAs fruktkurv. Byen er fattig, og 90% av befolkningen stammer fra Latin Amerika. De befinner seg på det nederste trinnet på den sosiale rangstigen, og mange livnærer seg som bær— og grønnsaksplukkere.
Hit kommer læreren Jim White (Kevin Costner) med sin familie etter at han fikk sparken for å ha slått en elev. White har selv falt nedover på den sosiale stigen, og McFarlands ungdomssskole er siste sjanse.
Du sukker sikkert nå, og tenker at dette er nok en film om en hvit middelklassefyr som tenner inspirasjonen i fortapte tenåringer?
Det er det, men selv om dette sportsdrama følger i tradisjonsrike sjangerrammer, blir man av og til positivt overrasket. McFarland er et godt, ærlig og forfriskende usentimentalt drama. Ærlig, selv om den er laget av Disney, og mest sannsynlig sponset av Coca Cola!
White har et øye for talent. Han ser ungdom som står opp før solen hver morgen for å plukke grønnsaker på åkrene i timene før skoletid. Når skoledagen er over plukker de videre. Han observerer at flere av ungdommene kan løpe både fort og langt, og starter et lag med terrengløpere!
Det som følger er en klassisk mot alle odds-historie, som er godt fortalt, vakkert filmet og godt spilt. Kevin Costner gjør en av sine beste roller som mannen som får øynene opp for et Amerika han ikke ante eksisterte.
Det sosiopolitiske aspektet med USAs økende underklasse og immigranter uten rettigheter lurer under overflaten. Regissør Niki Caro har et godt grep om formidlingen av problemene, men hun blir aldri klamt sentimental eller politisk korrekt.
McFarland handler om menneskets evne til å inspirere andre til ikke å gi opp håpet om en bedre fremtid. Det er en gave vi ikke skal undervurdere. Ja, det er en sjangerfilm, men den er solid. Historien fortelles med driv, humor og makter å engasjere helt til siste bilde. Det er godt å se at Hollywood fortsatt kan fortelle noe så banalt, og samtidig så vanskelig, som en god historie.