Ikke alle ungdommer er like drevne og utagerende som tenåringene i amerikanske kultfilmer av typen Kids og Spring Breakers. Riktignok er sex det eneste som står i hodene på kompisene Edoardo og Arturo i den italienske ungdomsfilmen Sommer i Toscana. Men syttenåringene har aldri prøvd det selv, og hva verre er: "Edo" frykter at han har en fysisk defekt som vil hindre ham i å fungere normalt.
Det er pubertetens klassiske bekymringer det handler om i dette sympatiske dramaet av Duccio Chiarini. Hvordan få debutert? Er det noe galt med meg?
Hovedkarakteren Edo kan minne om unge Karl Ove i Min kamp – en følsom og fryktsom type. Men der Karl Oves bekymringer viser seg å være unødvendige, så har Edo faktisk et fysisk problem. Forhuden er så stram at han ikke engang kan onanere uten store smerter.
Ved å introdusere dette meget konkrete problemet, tar regissøren rollen som en aktør i seksualopplysningens tjeneste. Men hvorfor ikke? Ducci Chiarini klarer faktisk å sette den medisinske problematikken (operasjon? salver?) inn i en fin fortelling. Denne fortellingen er ikke stor, men rommer både komiske, triste og yndige scener.
Handlingen utspiller seg i et ganske vanlig nabolag med eneboliger. For Edo (Matteo Creatini) er det sommerens store begivenhet når nabojenta Bianca (Franscesca Agostini) kommer hjem på ferie. Hun er allerede verdensvant, mens Edo nøler med å flytte hjemmefra. Ungdomsgjengen sykler rundt i varme gater, drar på stranden, går på konsert, planlegger teltturer, føler seg frem. Filmen har en ekte og enkel sommerstemning.
Rundt den kåte ungdomsgjengen bygger Chiarini nye lag med seksuell tematikk. Foreldrene til Edo opplever en krise på grunn av utroskap, hans lillesøster er kun opptatt av at hunden deres skal få parre seg.
Skrell vekk skole, jobb, politikk, verdensproblemer – alt handler egentlig om sex. Slik er livet sett fra syttenåringen Edos perspektiv, og skuespilleren Matteo Creatini klarer å gi denne livsfølelsen både hengslete motløshet og dirrende nysgjerrighet.