Hadde karakterene i Passengers vært like godt utviklet som luksusromskipets interiør, kunne dette blitt en av vinterens virkelig store opplevelser. Nå er den en bisarr romanse med bismak.
Et romskip seiler gjennom verdensrommet på vei mot en ny koloni fylt av håp og drømmer. Over 5000 passasjerer ligger i dvale. Etter et ublidt møte med en meteor våkner Jim Preston (Chris Pratt) lysår unna målet.
Morten Tyldums Hollywood-film kan skilte med store stjerner, men historien er merkverdig blottet for følelser.
Filmens fortellerdramaturgi er tredelt. I den første sekvensen følger vi Jim mens han går på veggen av ensomhet. I den andre får han selskap av Aurora (Jennifer Lawrence). I den tredje begynner ting å gå virkelig galt.
Hver del har sin egen temperatur og atmosfære. Visuelt er filmen storslått og utrolig vakker. Bildene av to ensomme mennesker helt alene mot det uendelige universet er stemningsfullt, men det er ikke nok.
Det er ingenting å utsette på Pratt eller Lawrence. De er solide i rollene sine, men dessverre har de ikke nok å spille på.
Karakterene er for endimensjonale. Jim er mekanikeren som fikser ting, mens Aurora er journalisten som skriver. Her kunne man skapt spenning i forholdet mellom de to vidt forskjellige personlighetene. Noen av de beste filmromansene har vært bygd på motsetninger som tiltrekkes av hverandre. Dessverre makter ikke Tyldum å utnytte dette elementet.
Selve romansen er heller ingen enkel historie. Den vokser ut av tvang og ren desperasjon. Dermed får forholdet en mye mørkere tone. Her burde regissøren utforsket det moralske dilemmaet og det forkastelige valget hovedpersonen tar. Da hadde du fått en film med både intensitet og nerve. Det skjer ikke. Dermed får ikke filmens siste del den emosjonelle, dramatiske og spennende effekten den burde hatt.
Kanskje har ikke manusforfatter Jon Spaihts hatt en klar idé om hva slags fortelling han vil formidle? Drama? Thriller? Romanse? Det er ikke godt å si. Resultatet er et sammensurium av sjangre som ikke fungerer som en helhet.
Delen hvor Jim er alene ombord i det luksuriøse skipet er mest solid. Her utforsker filmen det ensomme mennesket i et hav av stjerner. Pratt får vist at han er mer enn et vakkert ansikt.
Fra det øyeblikk Lawrences karakter introduseres får filmen en helt annen tone. Det som kunne blitt et nervepirrende psykologisk spill, reduseres til et tamt og blekt forsøk på en romanse.
Gode karakterer og en solid historie danner grunnlaget for enhver god film. Passengers behandler begge deler altfor overfladisk.