Ja, jeg vet det høres forferdelig ut: en tysk komedie på nesten tre timer om en far og datter som gjennomlever et slags psykodrama der de fremste fysiske rekvisittene er en sliten parykk og noen løstenner.
Men regissør Maren Ade og skuespillerne tar oss her med til steder jeg aldri har oppholdt meg før som kinopublikummer, i en uregjerlig sone mellom komedien og tragedien der du aldri vet hva som kommer til å skje.
Når vi møter Winfried (Peter Simonischek) og datteren Ines (Sandra Hüller) har de ikke sett hverandre på en stund. Filmens originaltittel, Toni Erdmann, er farens alter ego, en fiktiv skikkelse han finner på når han overraskende kommer på besøk til datteren i Romania der hun jobber for et oljeselskap.
Han er en pensjonert lærer med en tøylesløs hang til practical jokes, og det kan virke som mye av kommunikasjonen mellom dem har skjedd på disse premissene. Men på et tidspunkt har hun fått nok.
Men når han introduserer seg som Toni Erdmann for hennes sosial sirkel i Bucuresti, den ene kvelden som coach, den neste som tysk ambassadør, og tvinger henne til å leke med, utløser det en maktkamp ingen av de aner utgangen på.
Som sekstiåtter og antikonformist blir Winfried sjokkert over at Ines har underkastet seg en striglet bedriftskultur, og hun viser tydelig forakt for hans mer avslappede verdier. Men begge er sårbare og vet hvor de kan ramme hverandre.
Ines er i utgangspunktet en kjedelig klisjé – den barnløse karrièrekvinnen som krever effektivitet. Det vi isteden får er en hysterisk avkledning, noen ganger bokstavelig talt, av forretningslivets kjønnsstereotypier og ritualer, der Ines forsøker å leve opp til sitt renommé som målrettet tallknuser.
Det er scener her som får The Office til å fremstå som en helt grei dokumentar fra arbeidslivet. Mye av komikken oppstår i sammenstøtet mellom den tyske formaliteten og det anarkiet Winfried presser frem og som etter hvert også smitter over på datteren.
For filmens høydepunkter er det Sandra Hüller som står for, når rollefiguren treffer bristepunktet og mister kontrollen. Jeg trodde vi var nådd filmens klimaks når Winfried med stor oppfinnsomhet tvinger Ines til å synge Whitney Hustons ”The greatest love of all” (med innlevelse!) i en mottagelse. Det er en scene som ikke lar seg beskrive og som utløste spontan applaus under premièren på filmfestivalen i Cannes.
Men så viser det seg at filmens grand finale gjenstår. Jeg skal ikke gå i detalj, men bare fastslå at Hüller holder filmens geniale vanvidd i sin hule hånd.
Denne sekvensen, som løfter filmen til uante høyder, bør få plass på panteonen sammen med andre komedieklassikere om vårt moderne arbeidsliv. Sjelden har et sammenbrudd, som egentlig er nitrist, blitt skildret på en mer oppløftende måte.