Jeg er usikker på hvilken måleenhet man bruker for å angi grovhet og vulgaritetsnivået i filmer, men det groveste av film jeg hadde tilgang på som 11-åring var Den blå lagune, hvor Brooke Shields i 104 minutter løp rundt med det lange håret sitt foran brystene.
Hun begynte etter hvert å menstruere, rinner det meg i hu, og hun og kjæresten lagde etter hvert til og med barn. 1980 var uskyldens tid. La oss si at den filmen har grovhetsnivå 1. I våre dager kan jeg, hvis jeg vil, ta med 9-åringen på for eksempel Why Him? hvor språk og handling er seksualisert slik at filmen kanskje nærmer seg nivå 5 på en skala til 10 – hvor 10 er porno.
Betyr denne utviklingen at folk kommer til å være totalt åpne og helt uten hemninger om et par generasjoner? Betyr det at vi tidligere enn før vil gjøre oss ferdige med livets materielle pinligheter og bevege oss i mer åndelig retning? Ikke vet jeg. Men jeg vet at i den grad dårlige filmer forandrer på noe som helst, er det sjelden i positiv retning.
Why Him kan ha vært en morsom idé på gutterommet til Jonah Hill, for hovedpersonen Laird som spilles av James Franco er en potensielt morsom karakter, men så har andre, og mindre begavede humorister tatt over og søppelet det grundig til. Franco stoler jeg ikke på lenger, så det overrasker meg ikke at han sier ja til å spille i en flat, kjønnstradisjonell og ikke minst altfor umorsom komedie.
Verre er det med Bryan Cranston (Breaking Bad). Han burde sitte et års tid i et mørkt rom og tenke seg om. Dette handler nok en gang om en ung mann som har behov for å be kjærestens far om hennes hånd. Driver de fortsatt med det borte i Amerika? Det er i så fall ufattelig.
Riktignok twistes historien på slutten, slik at det hele ender opp i en slags feminist-retning, men det er en feberredning. Antagelig har en kvinne fått tilgang på manuset og påpekt et par ting guttene selv ikke hadde tenkt på.
Det finnes morsomme ting her. Lillebrorens reaksjoner når han observerer voksenverdenen. En over toppen-fest. Grovt språk som blir morsomt når det blir ordentlig rart (double dicker). Et metanivå som av og til leker med andre filmer. Men alt i alt er mangelen på idémessig eleganse slående, og de få gangene jeg humrer, ligger samtidig irritasjonen og gnager.
Jeg blir sittende og føle min egen hjerne kjempe en kamp med seg selv for å finne en vei ut av uføret.