Både J.J. Abrams som lagde fjorårets The Force Awakens og Gareth Edwards som har laget årets Rogue One: A Star Wars Story kan sammenlignes med kunststudentene man støter på når man besøker museer som Louvre i Paris eller Reichsmuseum i Amsterdam – de som dag etter dag står med staffeliene sine og kopierer gamle mestere og forsøker å trenge stadig dypere inn i hemmelighetene til Da Vinci, Vermeer og alle de andre.
Man kan trygt gå ut ifra at både Abrams og Edwards har studert de tidlige Star Wars-filmene inngående nok til at de kjenner detaljene i scenografier, kostymer, landskap, i tillegg til fraseringer og pauser i replikkvekslinger, samt våpen, farkoster og alt som tenkes kan.
De har satt seg inn i hva som gjorde at de første tre filmenes småskitne og uperfekte estetikk fungerte bedre enn glattheten i de neste tre.
De må dessuten ha reflektert hvorfor Star Wars-filmserien innehar den helt spesielle posisjonen som den har. Det finnes hundrevis av andre science fiction-filmer som alle har laservåpen, fascinerende maskiner og underlige skapninger.
De samme mer eller mindre banale konfliktene finnes i alle.
Så hvorfor elsker folk nettopp Star Wars?
Det har å gjøre med, tror jeg, at George Lucas’ idé er så omfattende og så imponerende, og at de første filmene ikke lignet på noe vi hadde sett før.
Det var følelser, karismatiske karakterer, grandios ondskap og humor om hverandre.
Star Wars ble lynraskt et referansepunkt og et trygt sted å være i en verden hvor mye annet, fra internasjonal politikk til eget familieliv, var skuffende og i ubalanse.
Star Wars ble den ungdomsklubben som kommunene la ned.
Det ble det beste hjørnet å henge på og dermed ble det også det stedet man gledet seg til å gjense gang på gang med vennene sine, og etter hvert også med ungene sine.
Når det gjelder Star Wars er det vanskelig å late som. Dette er noe man forstår eller ikke forstår, elsker eller ikke elsker.
Og både Abrams og Edwards legger for dagen en hengivenhet som er forbeholdt de elskende. Med Disneys milliarder i ryggen åpnes dermed muligheten for at Star Wars-serien nå altså fortsetter, mot alle odds, ikke bare med spektakulære, men også med smarte og til og med emosjonelt gåsehudaktige filmer.
Rogue One er langt på vei en fryd. Den fortsetter ikke historien fra i fjor, men er sin egen historie. Den knyter an til Star Wars-universet på den måten at historien passer, som en puslespillbrikke av gull, er det fristende å si, inn mellom episode III, Sithene tar hevn (2007) og episode IV, Et nytt håp (1977). Faktisk slutter den, som man kunne forvente, omtrent i samme sekund som Et nytt håp starter.
Vi befinner oss med andre ord i en politisk situasjon hvor Det galaktiske imperiet er i ferd med å knuse opprørernes demokratikamp. De har akkurat ferdigstilt sitt nyeste våpen, dødsstjernen, som en gang for alle vil eliminere alle rebeller og dermed også alt håp om intergalaktisk frihet, likhet og brorskap.
Med unntak av et par åpenbart computergenererte karakterer fra 1977-filmen, samt noen maskerte kjente og kjære, er karaktergalleriet nytt og tiltrekkende.
Felicity Jones er strålende som Jyn Erso, datter av vitenskapsmannen Galen Erso (Mads Mikkelsen), som tvinges til å jobbe for sine fiender – et effektivt og velkjent grep fra mange krigs- og spionfilmer.
Forest Whitaker er fin som opprørslederen Saw Gerrera (et pek til Che Guevara), og Donnie Yen utmerker seg med sin blinde tro på kraftens muligheter.
Best på den onde siden er Ben Mendelssohn som imperiets våpeningeniør Krennic. Han klarer å portrettere et ytterst labilt sinn, på samme måte som han også gjorde med Dannie Rayburn i Tv-serien Bloodline. Mendelssohn har et drag rundt munnen som i kombinasjon med øynene, gjør ham subtilt ubehagelig. På droide-fronten får vi denne gangen K-2SO, som gjør jobben sin og vel så det.
Rogue One er spekket med sitater fra 1977-filmen, samtidig som den lar oss oppleve et flertall planeter, måner og landskaper vi ikke har sett før. Teknisk utstyr og scenografi er kledelig slitt der det skal være slitt, og nazi-aktig rent der det skal være det.
Tempoet er høyt, eksplosjonene mange og til dels deilig utdratte og de politiske parallellene til Syria og Midtøsten er så pass store at Disney har vært ute og dementert det de siste dagene. Men 1977-filmen kan i så fall beskyldes for mye av det samme, ørken med brennende ruiner, skruppelløse regimer, haltende allianser, etc. Lite er nytt under solen.
Musikken er for første gang ikke laget av John Williams, men av Michael Giacchino, som legger seg tett opptil Williams og bruker flere av hans berømte partier på en omskrevet måte. Det tar litt tid å bli vant til, men det fungerer.
Skulle jeg peke på et savn, er det karakterer av Han-Solos format. De nye fungerer utmerket, men er likevel et stykke unna å inneha sjarmen Harrison Ford hadde på 70- og 80-tallet.
Og om tolv måneder vil jeg ha Luke Skywalker. Med skjegg. Pokker heller.