I Lucile Hadzihalilovics forrige spillefilm, Innocence, ble vi tatt med til en pikeskole langt ute i ødemarken der jentene, på randen av puberteten, ankommer i hver sin kiste.
Når regissøren her kommer med en ny film, vel 12 år etter debuten, blir vi introdusert for et enda mer eksotisk univers. Denne gangen er det gutter i samme alder som lever i et lukket samfunn under kvinners overoppsyn. Her finnes hverken voksne menn eller annen unødvendig staffasje.
Den hvitkalkede landsbyen er ribbet for moderne innretninger og kvinnene både kler og oppfører seg som de er medlemmer av en kysk sekt. Kanskje er de mødrene til guttene, men sannsynligvis ikke.
Det er en større, totalitær vilje som styrer dette universet, men vi får aldri vite hva det er. Har kvinnene tatt over verden eller er dette alt som er igjen? De oppdrar guttene i henhold til faste ritualer, som blant annet innebærer å gi dem en bedøvende injeksjon hver kveld når de skal sove.
En kveld unnslipper hovedpersonen Nicolas sin injeksjon og sniker seg ned til havgapet for å se hva landsbyens kvinner holder på med. Der blir han vitne til et merkelig ritual som involverer en blekksprut, uten å bli noe klokere. Men det avføder spiren til et opprør mot matriarkatet som Nicolas noe famlende skal stå i spissen for.
Som guttene i denne filmen slutter du tidlig å stille spørsmål. Hadzihalilovic er ikke interessert i å forklare hvordan dette samfunnet er skrudd sammen, og ber oss akseptere filmens mest interessante provokasjon: at det er guttene som føder barn. Det skjer gjennom medisinske eksperimenter det aldri blir gjort rede for, men det er ikke viktig.
Hadzihalilovics fremste mål er å skape uhygge og fysisk ubehag ved å redusere guttekroppene til noe som kan utnyttes og dekonstrueres. Men selv om disse scenene er kjønnspolitisk subversive, har vi sett slike eksperimenter på menneskekroppen mange ganger før i dystopiske filmer, og de er helt ordinære i sin visuelle utforming. Som dystopi er filmen mindre konsekvent og visjonær enn for eksempel The Lobster som nylig gikk på norske kinoer.
Filmen kommer bedre til sin rett i eksteriørscenene som er filmet mot de brutale klippeformasjonene og den mørke sanden på Lanzarote. Her forenes det fantastiske og grusomme som Hadzihalilovic er så fascinert av og som gjør filmene hennes til så originale oppvekstfabel.
Filmen åpner som i en klassisk guttebok, med noen spektakulære undervannsscener som tar pusten fra både Nicolas og oss. Den ender også der mellom klippene, med Manuel Dacosses vakre filmfoto, men da ser vi hvilket bedrag åpningen var.
Filmens tittel, Evolution, henspiller muligens på Nicolas oppvåkning, men jeg er ikke sikker. Kanskje er det bare universets golde tidløshet som gjør at tittelen passer. Du vet ikke helt hvor du har denne filmen, og det er nok akkurat slik Hadzihalilovic vil ha det.