Mel Gibson tilhører den typen regissører som etter hvert står i veien for egne filmer.
Det har gått så langt at når han nylig ble intervjuet av Stephen Colbert på The Late Show, tok det lang tid å komme til poenget, som var den nye filmen hans, for det var så mye grums fra fortiden som måtte ryddes av veien først, noe Gibson kom ganske greit unna – delvis på grunn av glimtet i øyet som virker genuint nok, samt på grunn av et artig skjegg.
Kontroversene rundt The Passion of the Christ raste i månedsvis da den kom for tolv år siden. Var det en antisemittisk film? Var det smart at Gibson hadde valgt å la Jesus snakke arameisk? Fremstilte han jødene som en gjeng skadefro mobbere? Den filmen er for øvrig voldelig på grensen til det komiske, og dessuten spilt så usubtilt at dersom man ser en sekvens av den uten undertekster, ser det ut som om Coen-brødrene har forsøkt å lage en mockumentary fra Jesus tid.
To år senere, i 2006, ble Gibson arrestert av en jødisk politimann da han kjørte bil i påvirket tilstand, og skal da angivelig ha sagt noe om at «jødene er ansvarlig for alle krigene i verden», som politimannen usympatisk nok valgte å lekke til pressen, og gjorde dermed Gibsons sammenbrudd, og påfølgende skilsmisse, synlig for hele verden. Offentlig unnskyldning i brevs form ble en av konsekvensene. Utfrysing en annen.
Samme år kom Apocalypto, Gibsons intense, men tunglabbede volds-symfoni om Mayaindianerne, og deretter har det vært stille fra regissøren i ti år. Skuespilleren Gibson har prøvd seg fra tid til annen, men ikke fått til all verden, og det er kanskje riktig å si det har oppstått en slags global mistanke om at mannen er en fare for seg selv og andre og at det er best ikke å samarbeide for tett med ham.
Men Gibson bør ikke avskrives. Han er en ressursperson. Og han er fryktelig rik. The Passion of the Christ finansierte han stort sett selv. Tredve millioner dollar. Katsjing! Og den tjente inn godt over seks hundre millioner dollar.
Hvorfor? Fordi folk elsker religion, spesielt på film, og kanskje særlig hvis den har et lite spark mot jødene. Religion blir på en måte mer virkelig når den kan understrekes av musikk og utdødde talespråk og motlys og fotogene mennesker som til forveksling ligner skikkelser og fysiognomier vi fra barnsben av er opplært til å assosiere med det hellige land – fariseere, romere, disipler, Maria Magdalenaer og, naturligvis, Jesus selv, som virkelig får gjennomgå, det må sies.
Med Hacksaw Ridge fortsetter Gibson med full fart i religionssporet. Denne gangen velger han å skildre makeløst enfoldige Desmond Doss, en Forrest Gump-aktig karakter, som mirakuløst nok redder mange medsoldaters liv og selv overlever på Okinawa i 1945.
Det spesielle med Doss var at han gjerne ville delta i krigen, men ikke med våpen. Historien er sann. Den er pyntet på, men er likevel tett nok på til at «A true story»-skiltet i starten legitimeres. Og det er virkelig en ganske utrolig historie.
Andrew Garfield (The Social Network, The Amazing Spider Man) spiller Doss med et oppriktig oppsyn, han elsker alle rundt seg til tross for oppvekst med en ødelagt far. Det er på mange måter en velfungerende film, selv om den ofte velger de enkleste løsningene og ikke har ambisjoner om noe finspill skuespillerne imellom. Til tider blir enfoldet likevel for stort, både foran og bak kameraet.
Det er selsomt å se en så volds-elskende regissør som Gibson predike ikkevold som livssyn og metode, det klinger rett og slett hult. Og jeg fornemmer at han forsøker å få i pose og sekk – både boltre seg med realistiske kamp-sekvenser og blod og død, etter modell av Spielbergs Saving Private Ryan, og fremstå som en from humanist. Det siste kjøper jeg ikke. Gibson er og blir en bølle, men en smart bølle.
Vince Vaughn oppleves til tider som om han hører hjemme i en annen film, men Sam Worthingtons alltid lidende øyne fungerer som vanlig godt. Og den lange sekvensen hvor Doss redder medsoldater er forrykende. Det skal Gibson ha.
Neste prosjekt er en film om Jesus oppstandelse. Fest beltene.