Horrorfilm kan fungere utmerket som sosial kommentar, men det er sjelden nordiske filmskapere våger seg på det. Med sin første spillefilm går regissør Ali Abbasi offensivt til verks med et manus av Maren Louise Kähne (Borgen, Broen) og en rekke norske innslag: Ellen Dorrit Petersen spiller det nærmeste vi kommer en hovedrolle, mens Sturla Brandt-Grøvlen deler fotokreditering og Jacob Jarek er produsent.
Resultatet er et ambisiøst tilskudd til den nedtonede nordiske horrorfilmen som særlig svenskene og danskene har vært eksponenter for, fra La den rette komme inn til Når dyrene drømmer og Sorgenfri.
Helt fra starten blir vi introdusert for filmens dempede, men urovekkende atmosfære som omhyller et staselig hus ute i skogen. Der har ekteparet Louise (Petersen) og Kaspar (Peter Christoffersen) trukket seg tilbake for å leve i pakt med naturen. De har forsøkt en rekke ganger å få barn, men kroppen hennes tåler det ikke.
Når de ansetter den rumenske hushjelpen Elena (Cosmina Stratan) tar det ikke lang tid før Louise tilbyr en byttehandel: om Elena føder hennes barn, så vil hun og Kaspar betale for leiligheten Elena drømmer om å dele med sin sønn i Bucuresti.
I starten skildres kulturforskjellene på humoristisk måter, og de finner tonen. Men når Elena blir gravid, utløser det uante krefter i relasjonen mellom de tre. Hun blir rammet av en underlig sykdom, og virker besatt.
Filmskaperne etablerer her et spennende premiss for et kammerdrama der særlig Petersen og Stratan leverer strålende rolletolkninger. Noen vil huske Stratan fra Christian Mungius prisbelønte Beyond the hills. Her utfordrer hun Petersens kjølige nordiske aura med en jordnær uskyld som gjør henne effektiv som medium for dunkle krefter.
Filmens fremste kvalitet ligger i de to skuespillernes samspill. Derfor mister filmen noe av sitt momentum når (og her kommer en spoiler!) en av de forsvinner i siste halvdelen.
De filmatiske virkemidlene er ikke nok i seg selv for å drive spenningen videre. Den største utfordringen ved å spille på det overnaturlige i et realistisk univers, er å få oss til å akseptere at de to virkelighetene kan eksistere side om side.
Abbasi spiller på det truende ved den storslåtte naturen, på vinden som røsker i trærne, men vi får aldri noen klar fornemmelse om hva dette diabolske handler om. Filmen starter som en skarp sosial kommentar og et djevelsk godt kammerspill, men munner ut i noe annet. Og hva det er synes jeg er vanskelig å få øye på.