Hva er det egentlig jeg sitter og ser på? Er det en drøm? En allegori? Et filmdikt? Det er mange tanker som flyr gjennom hodet mens man sitter og ser på Apichatpong Weerasethakuls Sovende soldater.
En ting er i alle fall sikkert. Å plassere filmene hans inn i en bestemt sjanger, er umulig. Filmspråket er realistisk. Handlingen eksisterer et sted mellom drøm og virkelighet, mellom spøkelseshistorier og hverdagsliv.
Weerasethakuls mottok Gullpalmen i Cannes for Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv i 2010. Har du sett den, vet du at dette ikke er enkle filmer som fortelles som en lineær historie i tid og rom. Filmene hans ligger nærmere et filmdikt, og du kan fortsette å gruble på dets betydning lenge etter at filmen er slutt.
Handlingen er satt til Khon Kaen, en by nordøst i Thailand. På en gammel skole er det innlagt soldater som lider av en mystisk sovesykdom. Hit kommer Jen (Jenjira Pongpas), som har en fot som er 10 cm kortere enn den andre. Hun melder seg som frivillig og ender opp med å ta seg av Itt (Banlop Lomnoi), en soldat uten nær familie. På sykehuset befinner også Keng (Jarinpattra Rueangram) seg, en ung kvinne som hevder hun har kontakt med åndeverdenen.
I ny og ne våkner soldatene opp, for så å sovne igjen med ansiktet midt i matfatet. For Sovende soldater er slettes ikke uten humor - om den dog er av det lettere bisarre slaget.
Hvem som drømmer og hvem som er våken er ikke godt å si. For selv om Sovende soldater er laget helt uten påkostede spesialeffekter, foregår handlingen like mye i drømmene og fantasiens verden som i vår alminnelige virkelighet.
En av sekvensene som gjorde sterkest inntrykk på meg var da Jen ber ved sitt lokale tempel. En stund senere setter hun seg ned for å spise, og to unge kvinner setter seg ned ved siden av henne. Alt virker tilsynelatende harmløst og normalt. Helt til de to presenterer seg som guddommelige prinsesser og forklarer hvorfor soldatene aldri kommer til å våkne. Det pågår en krig i åndenes verden.
Weerasethakuls kamera nærmer seg nesten dokumentarfilmen i sin realisme. Det er et kamera som sjelden går nært, og det kan virke fremmedgjørende. Det kolliderer med handlingen som beveger seg over i det spirituelle og handler om vanlige menneskers forhold til det guddommelige og åndeverden. Regissøren tegner et bilde av en moderne verden som går hånd i hånd med gammel overtro.
Handlingen er kryptisk. Om du ser på filmen som en metafor på vår verden som har mistet kontakten med det spirituelle, eller om du vil tolke filmen politisk, overlates til deg som tilskuer. I noen segmenter ser du en klar samfunnskritikk, blant annet idet kamera hviler på en plakat med det thailandske flagget, EU-flagget og teksten EU Wedding Studio.
Sovende soldater er en film som kan gi deg mye dersom du er åpen for det. Ellers er det nok en fare for at du gjør som soldatene og sovner foran lerretet.