Den nordøstlige delen av Brasil fremstilles ofte som ressursfattig på film, et område der den tradisjonelle machokulturen står sterkt. Gabriel Mascaros film rokker ikke ved dette bildet, men utfordrer likevel våre forestillinger om hva denne tilværelsen innebærer.
Han leker med slike fordommer allerede i åpningsscenen, når kamera panorerer traust og langsomt langs en innhegning der rautende okser står trengt sammen. Vi ser Iremar (Juliano Cazarré), det nærmeste vi kommer en hovedperson, som driver oksene ut på en slags tyrefekterarena. Men de slipper unna med å bli slengt i bakken etter halen, i et lokalt rodeo-ritual.
Iremar reiser rundt på slike arenaer sammen med sin vesle ”familie”: Galega (Maeve Jinkings), en eksotisk danser og sjåfør, hennes datter Cacá (Aline Santana) og et par løsarbeidere. De bor i lastebilen som også frakter oksene mellom arenaene. De blir sett ned på, fordi de lever under primitive forhold og lukter oksemøkk, men fremstår med en naturlig verdighet.
Vi følger dem på deres reise, i helt hverdagslige situasjoner, og gradvis ser vi hvordan dette fellesskapet er skrudd sammen. Iremar er kanskje en macho kvegmann på dagen, men om kvelden sitter han ved symaskinen og lager fantasifulle drakter til Galegas dansenumre, mens hun reparerer lastebilen.
Det er laget mange filmer fra den omreisende underholdningsverdenen med utstøtte utøvere som skaper sin egen familie, fra Freaks til Boogie Nights. Men Neon Bull har enda en dimensjon, og det er dyreverdenen. Mens oksene lever side om side med menneskene, har hestene en opphøyd posisjon i denne kulturen.
I poetiske, drømmeaktige sekvenser ser vi Galega utføre et dansenummer med hestehode og hover, og når hun elsker med en løsarbeider skjer det blant oksene i måneskinnet. Her er en nærhet mellom dyr og mennesker vi sjelden ser på film, og som Mascaro og filmfotograf Diego Garcia innlemmer i sitt særegne visuelle uttrykk (Garcias unike avtrykk kan også ses i en annen kinoaktuell film, Sovende soldater).
Mascaro startet som dokumentarist og dyrker her en poetisk naturalisme som er i harmoni med de hverdagslige ritualene og kroppsbevegelsene.
Den erotiske spenningen i filmen holdes i stramme tøyler gjennom et tilbakeholdent kamera – i sexscenene er det en avstand til det som skjer, men uten at det oppleves som mindre erotisk, snarere tvert imot. Filmens erotiske klimaks, som varer i nesten ti minutter, er så vakkert lyssatt og filmet at scenen burde fått en egen pris.
Disse forhøyede øyeblikkene veies opp mot det trivielle, som Mascaro aldri slipper av syne. Den brasilianske besettelsen rundt skjønnhetspleie finner vi også her, fra Iremars raffinerte forhold til dufter til løsarbeidernes forfengelighet. Noe holder på å skje med den brasilianske machomannen, er det som om Mascaro sier, men vi vet ikke helt hva det innebærer.
Ved å ta utgangspunkt i marginale skikkelser makter han likevel å si noe betydningsfullt om de dramatiske endringene det brasilianske samfunnet gjennomgår. Slik kinesiske Zhang Ke Jia i Touch of Sin skildrer den episke kinesiske overgangen til markedsøkonomi, viser Mascaro frem et enormt område som kommersialiseres i rasende fart. Han demoniserer ikke utviklingen, men viser hvordan menneskene er identiteter i endring.
Iremar er fattig, men anser seg for å være et opplyst menneske med en plan. På den måten forfekter han den optimismen som lenge trakk millioner av brasilianere opp fra fattigdom, men som i det siste har fått noen skudd for baugen.