Vakre og unge mennesker som lever et tomt liv i rikdom var en spesialdistanse for særlig italienske senmodernister på tidlig 60-tall. Den gangen fant mange mening i å se disse stilige ”taperne” vandre formålsløst rundt i fremmedgjørende arkitektur med kostbare statussymboler som fetisjer.
I Tom Fords nye film møter vi også på vakre mennesker i råflotte omgivelser som ikke lenger finner mening ved tilværelsen. Men hva som plager dem, er ikke godt å si.
Susan (Amy Adams) driver et fasjonabelt galleri i Los Angeles der den nyeste utstillingen består av nakne, overvektige kvinner. Under åpningen er det ingen av de besøkende i galleriet som bryr seg om å se på disse utstilte kvinnene. For dem er de livløse kunstgjenstander, og for Tom Ford er de bilder på Susans eksistensielle krise. ”Har du noen ganger en følelse av at livet ditt ikke ble slik du hadde planlagt”, spør Susan sin assistent og det er ikke siste gangen replikkene fastslår det åpenbare i denne filmen.
Redningen kommer i form av en bok Susan får tilsendt fra sin eksmann som hun 20 år tidligere forlot til fordel for en rikere og kjekkere forretningsmann. Den gangen hadde hun ikke tro på hans talent som forfatter, men denne gangen blir hun grepet av det hun leser.
Handlingen i romanen utspiller seg i et brutale omgivelser i vest-Texas og kan tilby den ytre dramatikken som det statiske livet hennes i L.A mangler. Ganske snart inntar eksmannen, spilt av Jake Gyllenhaal, rollen som hovedpersonen i romanen, slik hun leser den, og fortiden innhenter henne.
Tom Ford er mest kjent som moteskaper. Derfor er det ikke overraskende at filmens produksjonsdesign er strøken og arbeidet som er lagt ned i de visuelle detaljene imponerende.
Jeg ble sittende og la meg fascinere av små detaljer, som når Ford i noen sekunder filmer et kunstfoto vi først tror er et virkelig videoopptak av en mann som holder på å bli henrettet – en briljant lek med våre forventninger.
Du finner ikke bedre fagfolk enn filmfotograf Seamus McGarvey eller kostymedesigner Arianne Phillips, og filmen er spekket med talenter i alle ledd og en gjennomarbeidet overflate der intet er overlatt til tilfeldighetene. Det er samtidig noe av problemet. Fortiden og nåtiden avløser hverandre i sømløse, elegante overganger, men de speiler ikke hverandre ofte nok på noen fordypende eller interessant måte.
I motsetning til Fords debutfilm, A single man, savner jeg en helhetlig visjon og dramatisk nerve. Ford har problemer med å sjonglere de tre ulike handlingsnivåene i filmen, og selv om Adams og Gyllenhaal har god kjemi, så får de ikke nok tid sammen.
Ford står overfor samme dilemmaet som hemmet Winding Refns The Neon Demon fra L.As motescene: hvordan unngå å forherlige den glamouren han så åpenbart vil til livs? Ford har større forkjærlighet og kunnskaper om mote og glamour enn Winding Refn, og det gjør ham mindre kynisk og mer detaljfokusert. Det gjør også at filmen kan nytes stykkevis og delt, for den som har tålmodighet.
De med øye for eleganse kan beundre kjolene og le av noen av overdrivelsene, mens kunstverdenen vil gjenkjenne noe i den satiriske fremstillingen av sitt miljø. Det er keiserens nye klær som nok en gang avdekkes, og det er her Ford nærmer seg noe som ligner en visjon – der moderne kunst er blitt et lidenskapsløst spill blant rike mennesker.