«Man kan ikke leve av kjærlighet alene», sier den eldre moren (Kirin Kiki) mens hun hører på en sørgelig sang på radio. Ved siden av henne sitter sønnen Ryota (Hiroshi Abe) og innser at han har hverken penger eller kjærlighet.
Ryota lider av et slags Peter Pan-syndrom. Han løper fra ethvert ansvar og lever fortsatt på minnene om sin første og eneste utgitte roman. Nå livnærer han seg som privatdetektiv og må dukke ned i menneskers smålige utroskap og lete etter forsvunne katter. Han spiller bort alle pengene sine, kona er blitt ekskone, og sønnen ser han knapt.
I Etter stormen kolliderer drømmene med virkeligheten. For det var jo ikke slik livet skulle bli. Han skulle i alle fall ikke bli akkurat som sin gambler og døgenikt av en far. Som i fjorårets Søstre går regissør Hirokazu Kore-eda inn i vanskelige familierelasjoner med sitt sedvanlige følsomme blikk for de hverdagslige situasjonene.
Kore-eda har det ikke travelt når han forteller historien om Ryota. Han får frem hovedpersonens karakterbrister gjennom små hendelser. En dag ransaker Ryota morens leiligheter etter penger, og han er skruppelløs nok til å drive med utpressing. Alt skjer uten stort drama, men det presser seg frem en følelse av mislykkethet og stille desperasjon.
Det japanske samfunnet har vært svært bundet til tradisjonelle familieverdier. Det er mannen i familien som skal sørge for mat på bordet, men Ryota greier ikke engang å betale barnebidrag.
Etter stormen er et intimt portrett av store samfunnsmessige endringer skildret gjennom en familie i oppløsning. Kore-eda gir et bilde av desillusjonisme i det moderne Japan hvor klassiske familiestrukturer har gått i oppløsning. Det er et samfunn hvor kvinner greier seg selv og mannen er blitt overflødig.
Kore-edas fortellerteknikk er rolig, kanskje litt vel rolig i partier. Det er i skildringene av menneskelige relasjoner at dybden og nyansene ligger. Til å formidle historien har han fantastiske skuespillere på laget.
Moren, som spilles av Kirin Kiki, er helt fabelaktig der hun svever mellom drømmer og tvil for sine barns fremtid. Hiroshi Abe er imponerende der han tegner bildet av en mann som ikke lenger vet hva han er. Ansiktet hans er helt åpent, og du ser rett inn i fortvilelsen. Som tilskuer veksler du mellom sympati og lysten til å riste ham ut av apatien.
Etter stormen er en stille fortelling om store følelser. Som sønnen spør i en scene: «Er du blitt den du ønsket å bli»? Hvis svaret er nei, hva gjør du da? Filmen er dypt gripende, fantastisk spilt og aldri sentimental.