Jeg skal forsøke å være diplomatisk. Etter en litt tung start, har jeg lært meg å elske J.K. Rowling og historieforteller-evnene hennes. Først leste jeg de tre første bøkene for meg selv, deretter har jeg lest alle bøkene to ganger for de to eldste sønnene våre, og nå enda en gang for den yngste. Det utgjør hundrevis av timer i Rowling-verdenen, og i den grad man bør være sertifisert og kvalifisert for å uttale seg, så føler jeg at jeg er det.
Bøkene er jevnt over for lange, men ellers fungerer Harry Potter på nesten alle nivåer. Punktum. Og når jeg for noen uker siden møtte en gruppe 16-17-åringer kledd i Galtvort-skoleuniformer på bokmessen i Helsinki, ble jeg glad både i dem og på litteraturens vegne. Dette er en bokserie som har gjort inntrykk på en hel verden, og som allerede får helt unge mennesker til å føle nostalgi. Fantastisk.
Men når Rowling nå begynner å melke underskogen av sitt eget univers, blir jeg straks mer skeptisk – og med god grunn viser det seg når jeg nå har sett filmen.
Fabeldyr og hvor de er å finne er en skolebok Harry har i første klasse. Den er skrevet av Newt Scamander (Salmander Fisle på norsk).
Som vanlig er det ikke noe i veien med J.K. Rowlings fantasi, den er pirrende og omfattende og hun får logikken i påfunnene sine til å henge sammen og danne en innbyrdes helhet av encyklopedisk størrelse. Historien er satt til New York på tidlig 1900-tall.
Scamander (Redmayne) kommer med båt fra England med en koffert full av vesener og havner raskt i trøbbel. Redmayne er en spesiell skuespiller. Han har et utseende og et drag ved munnen når han leverer replikker som får ham til å virke oppriktig og sårbar, og som får filmene han spiller i til å virke bedre enn de er. Det var tydelig i The Danish Girl tidligere i år, og det er voldsomt tydelig her. Men dessverre er Redmaynes ansikt noe av det eneste som fungerer på et kunstnerisk plan.
For øvrig presterer filmen det kunststykket det er å være kjedelig samtidig som den prøver å være både et drama og en komedie, og dessuten spektakulær i imponerende skala. Men spektakulær betyr lite hvis jeg ikke bryr meg. Og her har Rowling (som selv har skrevet manuset) gått seg bort i fabeldyr og fine navn og mekanismer, og helt glemt at det må ligge en emosjonell kjerne i bunnen hvis jeg skal orke å engasjere meg. Hun forsøker å krydre historien med glimt av vennskap og kjærlighet, men alt forblir overfladisk og søtt og ingenting betyr til syvende og sist noe som helst.
Av og til er Rowlings magi virkelig magisk, det vet vi fra før, men her er det bare sminkede skuespillere som løper rundt i datagenererte effekter. Til gjengjeld er effektene så flotte – tidskoloritten i byen, beistene, den aldri hvilende episke musikken – at det tar en stund før man begynner å kjenne på at dette er ganske tomme kalorier.
Jeg etterlates med en ubehagelig følelse av at noen har forsøkt å selge meg noe som jeg, når jeg får tenkt meg om, omtrent er villig til å betale for å slippe.