Hvorfor gidder noen å rane en bank i vår (digitale) tidsalder, spør et tilfeldig vitne til et ran i vest-Texas. Du får ikke brukt pengene før de tar deg uansett.
Men de to ranerne i denne moderne westernhybriden er ikke som andre ranere. De er brødre, drevet av raseri overfor banken som når som helst kan ta over familiegården. De følger en nøye uttenkt plan når de farer gjennom ressurssvake forblåste småbyer og plukker med seg ett bestemt beløp fra hver bank. De vet, like godt som oss, at dette vil ende ille.
Regissør David Mackenzies skjebnetunge panoramaer og Nick Caves dystre musikk gir oss følelsen av noe uavvendelig og voldelig, men kanskje ikke på den måten vi tror.
Vi befinner oss i et område av Texas der jobbene er borte og familiebåndene skjøre. De mest synlige reklameskiltene langs veiene er bankenes tilbud om å refinansiere gjeld. Tanner og Toby har opplevd at familiens fundament er revet vekk, etter at moren døde, men de er gjenforent i dette siste toktet.
Her ligger western-referansene løst, med Jeff Bridges som en stoisk Texas Ranger som tar opp jakten på brødrene. Med seg har han den yngre kollegaen Alberto, som med sin mexicansk-indianske opprinnelse er gjenstand for den snart pensjonerte grinebiterens rasistiske sarkasme.
Mackenzie spiller effektivt på westernmytologien med slående panoreringer gjennom det vidstrakte, ikoniske landskapet, men avviker fra den på noen avgjørende måter. Flertallet av rollefigurene går riktignok i cowboyhatt og har alltid skytevåpen i nærheten (også vanlig sivile, dette er tross alt Texas). Men nyansene trer gradvis frem.
Filmens fremste styrke er hvordan vi får sympati med både politi og røver. Den har derfor mer til felles med Bonnie & Clyde enn noen klassisk westernfilm. Den turbulente relasjonen brødrene imellom og politimennenes kjekling speiler hverandre effektivt, helt til Mackenzie høyner innsatsen med en voldsom avslutning som likevel makter å runde av på en nyansert måte.
Jeff Bridges er som forventet god, men noen ganger vel stoisk og sturende. Da nærmer han seg karikaturen, med sine gretne grynt under cowboyhatten. Men rollen sniker seg innpå oss, helt til filmskaperne for alvor tar av ham hatten og fillerister cowboyposituren.
Chris Pine og Ben Foster utfyller hverandre dynamisk som brødre av ulikt temperament. Foster leverer her en råsterk, vital tolkning av en mann som har mistet alt håp om forsoning med den amerikanske drømmen. Men det er glimtet i øyet som redder ham fra ende opp som enda en voldelig amerikansk mørkemann.
Når han prøver å sjekke opp en ansatt på et kasino, gjør han det med filmens kanskje beste replikk: ”Under dine siste dager på gamlehjemmet vil du tenke på meg og fnise”.