Arrival er ikke bare årets beste science fiction-film. Den er også blant årets beste filmer uavhengig av sjanger, men den er også en utmattende filmopplevelse.
Filmen er vanskelig, krevende og får hodet til å spinne rundt eksistensielle temaer som tid og fri vilje. Arrival gir håp om at film fortsatt kan være relevant, at den fortsatt kan få deg til å stille spørsmål om hva det vil si å være menneske.
En dag våkner verden til et scenario best kjent fra nettopp filmen. På 12 steder på vår frodige planet henger det gigantiske ellipsoideformede objekter. Hvor kommer de fra? Hva vil de? Det er filmens første spørsmål, men slett ikke det viktigste.
For hvis vi en dag får kontakt med en fremmed sivilisasjon, hvordan skal vi kommunisere med dem? Vi greier jo så vidt å kommunisere med hverandre på tvers av landegrensene før vi havner i konflikt.
Militæret rykker selvsagt inn, og med på lasset følger lingvisten Louise Banks (Amy Adams). Det er tydelig at de besøkende forsøker å få oss til å forstå noe, men vi skjønner ingenting.
Språkets evne til å påvirke hvordan vi tenker er filmens overordnede tema. Arrival stopper ikke der, den trenger enda dypere ned i materien. Hva er det med menneskeheten som gjør oss så hatefulle og smålige at vårt første instinkt er å ty til våpen?
For å sette det helt på spissen, kan du veldig forenklet dele opp filmer som handler om kontakt med fremmede sivilisasjoner i to hovedkategorier. Enten er de søte og uskyldige aliens som i Spielbergs klassiske E.T., eller så er de slemme og vil invaderer oss i verste Independence Day-stil.
Arrival bryter med klisjeene, publikums forventninger og er ulik noe annet du har sett i denne sjangeren den siste tiden. To filmer av nyere dato som har berørt samme tema er Contact (1997) og Close Encounters of the Third Kind (1977), men Arrival overgår dem begge. Filmfortellingen er intrikat og snor seg elegant mot en slutt det er vanskelig å forutsi.
I bakgrunnen av historien får du dommedagsstemning med opprør og religiøst kaos, men det er ikke det regissør Denis Villeneuve er interessert i. I likhet med narkothrilleren Sicario (2015) skildrer Villeneuve møtet med det fremmede og skremmende i en nedtonet og brutalt realistisk tone. Spesialeffektene blir mørke og fryktinngytende.
Villeneuve går nært på ansiktene, og skuespillerne fremstår nakne i sin sårbarhet. Det blir en slående kontrast til møtet med de fremmede, som er alt annet enn det vi tenker på som menneskelig. Han styrer unna fellen med å fremstille dem som humanoide, som figurer vi lett kan identifisere oss med. Møtene får dermed en nærmest metafysisk dimensjon.
Amy Adams spiller Louise med en nerve vi kan kjenne oss igjen i. Skildringen av hennes første møte med gjestene er uten drama og store fakter, men oppleves som mer sitrende og nervepirrende enn de fleste av dagens spenningsfilmer. Hun veksler mellom fascinasjon, frykt og vemmelse. Hennes oppvåkning og forståelse er dypt rørende uten et snev av billig sentimentalitet.
Arrival er original og gir deg en intrikat historie som går mye dypere enn det kan virke ved første øyekast. Dette er en smart, fascinerende, gripende og tankevekkende film du ikke kommer til å glemme så lett.