Hovedpersonene Lydia og Arvid lever i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet, men har egenskaper og en oppførsel som gjør at dagens kinopublikum kan føle med dem.
Dette er tredje gang Hjalmar Söderbergs store kjærlighetsroman fra 1912 blir filmatisert. Regissør Pernilla August og manusforfatter Lone Scherfig (Italiensk for nybegynnere) har lykkes med å modernisere fortellingen. Sammenlignet med for eksempel Anja Breiens filmatisering fra 1977 legges det i Augusts versjon mer vekt på prisen barn må betale når foreldrene går fra hverandre.
Filmens hovedpersoner Lydia og Arvid møtes første gang i 1901. Det er gjensidig kjærlighet ved første blikk, men begge kommer fra enkle kår. De velger derfor å gifte seg på hver sin kant med partnere som har mer penger enn dem selv. Men når Lydia og Arvid møtes igjen noen år senere, blusser den heftige forelskelsen opp igjen.
Filmen skildrer forholdets opp- og nedturer og viser hvordan begge stanger hodet i veggen i noe som virker som et «umulig» kjærlighetsforhold. De klarer hverken å leve sammen eller å gå fra hverandre, og de sårer hverandre gang på gang.
Et sentralt spørsmål som stilles i filmen er: Kan et menneske være lykkelig?
Skuespillerne Sverrir Gudnason (Wallander) og Karin Franz Körlof (Blå ögon) kler rollene som Arvid og Lydia usedvanlig godt. De portretterer dem følsomt som mennesker fylt til randen med motstridende krefter. Begge er rastløse sjeler som drømmer om å se verden og tviler på om de har valgt riktig i livet.
Som publikummer har man lyst å rope til dem: «Hei, nå må dere ta dere sammen og bestemme dere for hva dere egentlig vil! Kutt ut å være så stolt og sta!». Men dette er en type utmattende romantisk drama uten enkle løsninger. Det forblir uavklart om Lydia og Arvid virkelig har funnet «ekte kjærlighet» hos hverandre, eller om de bare er besatt av en person som representerer en mulig trygg havn og et håp om kjærlighet.
Som kostymedrama innfrir filmen. De mange ulike interiørene er detaljrike og varierte nok til å beskrive hovedpersonenes klassereiser. Flere scener er også lagt til i operaen med nydelige kostymer.
Filmens fremste styrke er likevel Matti Byes originalskrevne musikk. Den prisbelønte komponisten og stumfilmpianisten har skapt tolv instrumentalstykker, som får noen av scenene til å fly.