Hvor går zombie-sjangeren etter at Brad Pitt ødela den med World War Z?
I et intervju i Vanity Fair kommer zombie-kongen George A Romero med dette hjertesukket.
Ifølge Romero skal zombiefilmer være små, billige greier hvor man bruker blod og skrekk til å pakke inn budskap av politisk eller sosial art, ikke stjernespekkede blockbustere til to hundre millioner dollar.
Men Romero kan naturligvis ikke styre utviklingen av sjangeren han revitaliserte for femti år siden. Filmhistorien gjør som den vil, og de fleste genrer opplever etter hvert mange avarter av seg selv. En naturlig utvikling når det gjelder zombier, er å gå i komedieretningen, slik for eksempel Shaun of the Dead gjorde for tolv år siden.
Eller så kan man gjøre som Yeon Sang-ho – ta sjangeren på alvor igjen, og tilføre drama og troverdige karakterer som vi faktisk bryr oss om.
Train to Busan har bare én svak replikk (jeg forstår ikke koreansk, men sier det ut ifra de norske tekstene). Replikken tilhører den typen info-tunge replikker som ellers ofte dominerer zombie/skrekk/horror-filmer flest. Resten av dialogen, og mye av skuespillet, bygger opp under det emosjonelle, som her fungerer bedre enn i mange katastrofefilmer.
En overarbeidet, fraskilt far (Gong Yoo) må transportere sin unge datter (Kim Su-an) fra Seoul til moren hennes i Busan, i motsatt ende av landet. Han har selvfølgelig egentlig ikke tid, men fordi datteren har bursdag og uttrykkelig ønsker å være hos moren heller enn hos ham, blir han nødt.
I det toget glir ut fra stasjonen bryter – surprise – en zombie-epidemi ut. De levende døde brukes som vanlig til å skildre ulike former for tap av kontroll, de representerer våre overdrivelser. Vår korttenkthet som art, skaper monstre.
Det Train to Busan klarer som de fleste zombiefilmer ikke får til, er å være oppfinnsom og brutal, samtidig som vi aldri mister relasjonsdramaet av syne. I tillegg er vi innom etiske spørsmål knyttet til egoisme kontra altruisme, samt en diskusjon rundt temaet om hva en far er i dagens Korea.
Ringreven Ma Dong-seok har en kostelig birolle og rekker mellom slåsskampene å kommentere at alle maser om at koreanske fedre er fraværende, men at det å jobbe mye også er et offer som bør respekteres.
Når zombiene angriper bruker filmen en slags stroboskopisk klipperytme. Tøft og bra.