Det interessante med Florence Foster Jenkins var ikke bare at hun selv trodde hun hadde et stort sangtalent, men at en voksende fanskare rundt henne, ofte av økonomiske årsaker, tok del i fantasien. Men hvor interessant er det å se denne fantastiske mangelen på talent og selvinnsikt utspille seg i bortimot to timer?
Jeg synes ikke den britiske regiveteranen Stephen Frears holder distansen helt ut når han filmatiserer denne famøse sanglegendens liv. Det er ikke spennende nok dimensjoner ved hovedrollen. Men det er utvilsomt nok av gylne øyeblikk, og mange av dem er det Hugh Grant som står for i rollen som hennes yngre ektemann.
De som har vokst opp med Grant som romantisk helt vil kanskje bli overrasket, men neppe skuffet. De har også blitt eldre og vil gjenkjenne noe av vemodet som omhyller hans rollefigur. Han er som skapt for St. Clair, en tidligere skuespiller som aldri nådde de store høyder, og som nå har som levebrød å opprettholde fantasien for sin rike hustru. Filmens sterkeste del ligger i denne kontrasten: Han har selvinnsikt nok til å innse sitt begrensede talent, mens Florence totalt mangler denne evnen.
Han ser likevel noe stort i henne, noe som rører ham dypt, og det er vanskelig å si hva det er, utover den uskylden det gjenspeiler. Streep gjør en beundringsverdig innsats for å forsvare denne uskylden, noe som er et lite mirakel med tanke på hvor tett opp mot karikaturen hun beveger seg.
Men det er hva Grant ser i henne som løfter filmen, i hans kanskje beste rolle. I likhet med vår egen ”gullstrupe” Olga Marie Mikalsen skulle Florence til slutt opptre i Carnegie Hall, og Grants fremstilling av panikken i kulissene er mesterlig.
Men vi får aldri noe svar på hvorfor Florence trodde at hun sang vakkert – når hun helt spektakulært sang skingrende falsk (du kan høre henne synge på YouTube – det er mye verre enn Streeps sang).
Det som gjør det spesielt mystisk er at hun som ung var regnet som et pianotalent, og derfor hadde gehør. Påvirket Syfilis-lidelsen hun fikk av første ektemannen hennes dømmekraft så sterkt at hun mistet den?
I filmen nevnes det ikke som en mulighet, og jeg synes Frears og manusforfatter Nicholas Martin feiger litt ut når de ikke spekulerer videre i det.