I 2013 ble det tatt ut tiltale mot 19 ungdommer fra Groruddalen. 12 av dem var under 18 år. Ungdommene ranet og truet andre barn og ungdom som var mindre enn dem selv.
Jon Haukelands dokumentar følger tre av de tiltalte: Noah, Tim og Hachim. Hovedpersonen Noah, filmens fortellerstemme, får tilbud om å delta i et oppfølgingsteam som gjør at han slipper fengsel. Det betyr streng sosial kontroll og jevnlige rustester. Han må flytte fra øst til vest. Fra mor på Haugenstua til far på Bekkestua.
I Barneraneren får du høre stemmer til mennesker som sjelden uttaler seg i media. Unge gutter, mange ikke-etnisk norske, utleverer tanker og følelser om identitet, vennskapsforhold og tilhørighet.
Disse unge mennesker terroriserte et helt nabolag. Mange av oss har nok lurt på hvem de er, hva de tenker, hva som foregår inne i hodene deres idet de raner barn som er mindre enn dem selv.
Ofrenes røster forblir tause. Det gir et ensidig bilde av hendelsene. Haukeland har tatt et bevisst valg om å fortelle historien til de unge kriminelle. Det er sjokkerende å observere hvor lite anger ungdommene føler, og hvor liten forståelse de viser ovenfor sine ofre.
Regissøren gir ingen enkle svar på komplekse spørsmål. Noah fremstilles som en oppegående og smart fyr med en enorm lojalitet ovenfor sine barndomsvenner og stedet hvor han vokste opp.
Som han sier i filmen: «Det var solfjellet, blokkene, fotballbanen der vi vokste opp og så var det oss. Vi var et kontinent for oss selv».
Filmen er tankevekkende, urovekkende og den bekrefter bildet vi har av Oslo som en delt by.
Haukeland setter øst og vest opp mot hverandre i et effektivt grep. Kontrastene hadde vært komiske hadde det ikke vært for at tallene viser at det dessverre er en sannhet.
I øst rap’er de, truer og stjeler. I vest durer de rundt i pappas luksusbåter, drikker og fester. I så måte kan du si at filmen bygger opp rundt våre fordommer.
Noah havner midt i. Han føler at han ikke passer inn i livet på vestkanten. Som han sier «Folk på Bekkestua er hyggelige, men det er ingen som trenger meg der».
I løpet av filmen gjennomgår han en endring. Selv om han stadig snubler og tar feil valg, passer han heller ikke inn i sitt gamle liv. Det kalles å bli voksen, og det kan være smertefullt.
Det er få som tror at en dokumentarfilm fremstiller en objektiv sannhet. I sin film bruker Jon Haukeland både dokumentarfoto og rekonstruksjoner. Regissøren har fulgt guttene tett etter at han ble kjent med dem for tre år siden.
Det er rekonstruksjonene som blir problematisk i dette tilfellet. Det skilles ikke mellom sekvensene som er faktiske dokumentariske elementer og de rekonstruerte segmentene.
Resultatet et litt rart genrehybrid der du som seer ikke vet når det dokumentaristiske ender og fiksjonen tar over.
Noen av de rekonstruerte sekvensene, spesielt de mellom Noah og kjæresten fra vestkanten, virker også unaturlig konstruert. Det kan ha sammenheng med at kjæresten blir spilt av en skuespiller og ikke den faktiske personen. Noahs voiceover fremstår også som opplest og redigert.
Du blir sittende med spørsmål om kameraets makt. Hadde Noah liv sett annerledes ut i dag, hadde han tatt andre valg dersom han ikke hadde blitt fulgt av et kamera? Det svaret får vi aldri. Dilemma går rett inn i roten av dokumentarens natur i det øyeblikk den ikke bare blir en observatør, men en deltager.
Haukelands film er både håpefull og nedslående. Idet rulleteksten kommer er du ikke sikker på om Noah egentlig vil forandre seg. Barneraneren gir et godt bilde av hvor vanskelig det er å komme seg ut av en ond sirkel.