«Noel har mange knapper det kan trykkes på. Liam har mange fingre». Sitatet kommer fra en i Oasis’ management i musikkdokumentaren Supersonic, og står igjen som kjernen av fortellingen.
Filmen handler om årene midt på 1990-tallet da brødrene Gallagher og de tre andre gikk fra ukjent til verdens største band, men drives ikke bare frem av historien om en vanvittig suksess.
Like viktig er den om de to brødrene. Liam og fem år eldre Noel, som i et ekstremt hat/kjærlighet-forhold gjør Oasis til et fenomen.
De to trigger hverandre til stadig kamp, både mentalt og fysisk. Fighten skal til slutt ende med bandets oppløsning (i 2009), men i starten ga søskenrivaliseringen kraft til å skape britisk gitarrock bedre enn alle andre.
I et par-tre år fra ’94 til ’96 var bandet «toppermost of the poppermost», som det sies på John Lennon-vis i filmen.
Supersonic starter og slutter på Knebworth, der Oasis spilte to konserter for til sammen 250.000 mennesker høsten ’96. Imellom blir vi med tilbake til starten i Manchester, gjennombruddet i London, kaos i Japan og en fullstendig meltdown i USA.
På scenen, i studio og bak, det meste ganske hysterisk. Underveis spiller bandet inn sine klassiske album Definitely Maybe og (What’s the Story) Morning Glory, og ender på førstesidene omtalt som nye The Sex Beatles.
Supersonic er bygd opp av gamle opptak og intervjuer med de involverte i voiceover, i en miks av film og collage. Galskapen er herlig underholdende, og bandets selvsikre størst i verden-ønske ditto ekte. Ingen «kommers»-frykt der i gården.
Mørkere sider som heftig dopbruk og far Gallaghers voldelige oppførsel mot spesielt Noel blir derimot berørt kort og knapt, for Supersonic er en feiring av Oasis’ ferd fra null til hundre på tre år.
En film som bandets fans kommer til å humre av, samtidig som man kan elske minnene fra et mer uskyldig den gang da.
At brødrene Gallagher i dag ikke er på talefot og bruker medier og Twitter til å skjelle ut hverandre, er en del av historien som ikke hører hjemme her.