Etter å ha sett Trolls sitter du som voksen igjen med følelsen av å ha forspist deg på rosa sukkerspinn.
Nå er det jo slik at de fleste barn elsker sukkerspinn. De yngste kommer garantert til å ha en fornøyelig, søt og helt ufarlig filmopplevelse.
De pastellfargede lykketrollene var en farsott på 90-tallet. De lever virkelig opp til navnet sitt. De er så full av harmoni at de rett og slett blir litt pregløse. Selv i søte barnefilmer er det lov å håpe på karakterer med litt mer nyanser enn snill eller slem.
Prinsesse Poppy (Marion Ravn) er en solstråle som synger seg gjennom livet. Den sure Kvist (Atle Pettersen) forbereder seg på at de store og slemme trollene skal komme for spise dem. En dag gjør de selvsagt det.
I de slemmes by, forøvrig kalt Bergen, er alt forferdelig grått og trist. Etter filmens første psykedeliske lykkeskildringer er det nesten en lettelse å få en dose tristesse.
Fra det øyeblikket de små lykketrollene havner i trøbbel tar filmen seg opp, og det blir mer fart over sakene.
Dessverre blir karakterene for endimensjonale til at de greier å engasjere. Fra filmselskapet, som i sin tid ga oss herlige Shrek, forventer vi oss mer. Animasjonen av ansiktene deres er forbausende livløse og understreker på ingen måte de forskjellige karaktertrekkene.
Selv om historien ikke er mye å skryte av, er filmen et visuelt, fargesprakende og musikalsk overflødighetshorn. Musikken er en blanding av pop med 70-talls swung og hip hop.
De norske stemmene er gjennomarbeidet og fine. Både Marion Ravn og Atle Pettersen har flotte stemmer som kler sangene. Oversettelsen er også gode med mange fiffige, norske referansepunkter.
Trolls har også et behagelig tempo. Den unngår Smurfene-fellen og blir aldri for slitsom og enerverende. Filmen er full av fargerike, morsomme og helt harmløse påfunn de yngste barna kommer til å elske.