Havet brenner er den første, store prisvinnende kinodokumentaren om flyktningene som fortsetter å skylle i land på den italienske øya Lampedusa. Det har vært stille rundt dem i nyhetsmediene en stund nå, og det kan virke som vi ikke lenger orker å forhold oss til tragedien. Og det er nettopp hva regissøren Gianfranco Rosi forsøker å si noe om i denne filmen, uten å moralisere.
Det mest overraskende er at Rosi har valgt å følge lokalbefolkningen og knytte deres dagligliv bare indirekte til det brutale dramaet utenfor kysten deres. De lever nesten helt separate liv, øyboerne og flyktningene, og Rosi konstaterer usentimentalt at dette skjer her nå, rett utenfor vinduene våre.
Uten å dømme viser han hvordan livet på øya går sin vante gang: lokalradioen kjører som vanlig ønskekonserten, 12-åringen Samuele er med faren på fiske og bestemoren hans forteller om hvor nådeløst havet kan være. Men hun tenker ikke nødvendigvis på flyktningene, det er alle fiskerne som har mistet livet hun korser seg over. Parallellen er der for den som vil trekke den.
Rosi skyver likevel ikke tragedien i bakgrunnen; han har vært med den italienske kystvakten på en rekke oppdrag, og opptakene er hjerteskjærende. Sterkest inntrykk gjør den lokale legen som gjenforteller sitt møte med hundrevis av døde kropper, gravide mødre og spebarn, og hvordan de hjemsøker ham i drømmene. Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe disse menneskene, gråter han. Men Rosi gir ikke uten videre etter for slike sterke emosjonelle understrømmer. Han trekker oss ofte unna, og viser at livet går sin gang på Lampedusa, side om side med det ufattelige.
Det er denne grusomme erkjennelsen som gjør filmen annerledes. Vi gjenkjenner noe i Samueles uskyld, ja, i øyboernes uvitenhet. Gutten minner oss om hva en normal barndom er, midt i all elendigheten. Men gradvis siver den nye virkeligheten inn mellom øyboernes forutsigbare rutiner og vi kommer ikke unna spørsmålet den lokale legen stilte.
Rosi har gjort det til en spesialdisiplin å tilbringe lang tid med personene han filmer. Noen vil kanskje huske hans dokumentarperle Sacro G.R.A, om beboerne langs en motorvei nær Roma, som han vant Gulløven for i 2013 i Venezia. Denne gangen er det Berlinalens Gullbjørn som har priset hans tålmodighet. Ved å bo sammen med øyboerne i et år får han innpass i deres hverdagsliv. De glemmer nesten at han er der. Utstyrt med et kamera, ofte helt alene, oppnår han en intimitet det er umulig å gjenskape gjennom nyhetsreportasjen eller spillefilmen.
Det er her dokumentarfilmen viser sin styrke: vi eksponeres for bilder som utløser sterke følelser i oss, men Rosi tillater ikke at vi gripes av moralsk panikk. Han tvinger oss til å reflektere over det urimelige i at disse skjøre småsamfunnene, på randen av Europas utposter, må ta støyten for noe som er en global katastrofe.