I en vakker hage står det en diger busk formet som en dinosaur. Det er kanskje Tim Burtons måte å gi et lite vink til den magiske Edward Scissorhand (1990), som også handler om en mann som ikke passer inn i.
Miss Peregrines home for peculiar children ligger også nærmere denne i tone og atmosfære enn Burtons mer utagerende og effektfylte filmer som Beetlejuice (1988) og Alice in Wonderland (2010).
På tross av filmens sære tema, er den forbausende diskret til Burton å være.
Filmen er basert på Ransom Riggs populære ungdomsromaner. Bokprosjektet startet da Riggs ble fascinert av spøkelsesaktige gamle fotografier. Ut ifra disse bildene kom historien om Jake (Asa Butterfield). Jake er en helt normal tenåring et sted i Florida, inntil den dagen han begynner å se monstre.
Historien tar ham med til en øde øy utenfor Wales, hvor han snubler over en portal til Alma Peregrines (Eva Green) hjem for barn med spesielle evner.
Både film og roman henvender seg til noe av det samme publikum som Harry Potter. Heldigvis makter Tim Burton å bryte med den tradisjonelle eventyrfilmens visualitet. I stedet blander han sterke farger sammen med bisarre detaljer, en gotisk og spøkelsesaktig atmosfære og et historisk sus fra andre verdenskrig.
Resultatet er et nedtonet, nyansert og vakkert portrett av gamle sjeler fanget i en tid de ikke kan rømme fra. Det er mye som skjer, men Burton stresser ikke mot mål. Burton dyrker mysteriet og det sære. Etterhvert skjønner vi at den idylliske tilværelsen trues av onde krefter som higer etter evig liv.
Det er når ondskapen banker på døren, at Burton tillater seg å leke med bisarre og snåle detaljer slik bare han kan. Som når den onde Barron (Samuel L. Jackson) fråtser i øyeepler, og når de usynlige monstrene pepres ned av snøballer og smågodt. Herlig, forfriskende og originalt.
Et par elementer drar ned. I noen scener fremstår Asa Butterfield som noe stiv i spillestilen. Han reddes inn av Ella Purnell, som spiller jenta som kan fly. Hun er både levende og varm og drar publikum inn i eventyret.
Et annet element er at filmen har et for stort persongalleri. De fleste blir kun statister. Det er synd. Du blir nysgjerrig på hvem de egentlig er. Det er likevel ikke nok til å ødelegge helhetsopplevelsen av et strålende eventyr.
I en tid hvor filmer fylles til randen av spektakulære effekter i et høyt tempo, er det befriende å se en eventyrfilm som gjør det motsatte. For all del, her er det mer enn nok av avanserte effekter, men Burton bruker dem i historien i stedet for å vise dem frem. For meg er den et deilig avbrekk fra Hollywoods høyrøstede og bråkete effektfilmer.