Mentale lidelser er takknemlig filmstoff. Det har filmskapere skjønt siden starten. De visuelle mulighetene bringer oss av og til tettere på subjektive, indre forestillinger enn litteraturen er i stand til.
Sonja Heiss´ andre spillefilm Hedi Schneider steckt fest (Lykkelig i 24 timer) føyer seg inn i den lette delen av mentale-lidelser-sjangeren. Den er en mer søt og morsom enn vond og tankevekkende. Litt i slekt med for eksempel Paul Thomas Andersons Punch Drunk Love (2002).
Har også kinopremiere:
Den har noen ordentlig fine scener, som når hovedpersonen Hedi (Laura Tonke), høy på antidepressiver, oppsøker en dyrebutikk. Praktisk talt alle scenene med den barnehage-store sønnen (Leander Nitsche) er også gode. Og de fleste med kjæresten Uli (Hans Löw) som får sine fremtidsplaner forpurret av Hedis plutselige utakt med seg selv og verden. Dette er i det hele tatt en film med mye godt småspill, med gode opptrinn, fint idéarbeid og solid skuespill – Laura Tonke bærer mye av det sistnevnte på sine skuldre.
Hedi er på en måte skyggesiden av Sally Hawkins praktfulle Happy-go-lucky -karakter i Mike Leighs film. Hun er glad, åpen og positiv – men så vipper det plutselig over.
Filmen følger henne fra de første symptomene på angst melder seg og til familien har levd med problemene hennes i et halvt års tid. Filmen har et lydspor og til dels også et bildespråk som antyder at den ønsker å henvende seg til barn.
Superhelter i moralsk dilemma:
Under åpningsbildene var jeg overbevist om at det var en barnefilm. Sykling gjennom byen, til dels filmet fra lav vinkel, med artige rytmer på lydsiden og et ansikt med nesten overtydelig mimikk, er virkemidler hentet fra barnefilmverktøykassa. Men etter hvert tenker jeg at den er for voksne. Så blir jeg usikker igjen.
Jeg får inntrykk av at filmen er laget for å forklare unge mennesker hvor komplekse og vanskelige voksne liv kan være. Men samtidig har den enkelte seksuelle scener som ekskluderer barn. Dette grepet er på samme tid befriende og forvirrende. Det trekker meg inn og skyver meg vekk og gir meg en følelse av at filmen ikke henvender seg til meg, men til noen andre som jeg ikke helt skjønner hvem er.
På et tidspunkt hopper filmen sømløst til Norge – litt som da Kine Aune i sin tid satte seg på sykkelen sin i barne-tv-serien I sandkassen, og vips så var hun et annet sted. Den norske tittelen er hentet fra det som skjer i Norge. Og det er en veldig fin sekvens. Først her slår filmen ut i full blomst. Jeg ville hatt mer av det, tidligere.