Det skjer mye spennende i randsonen av det offisielle film-Norge. Regissør Reinert Kiil laget i 2009 landets første explotationfilm, Hora, som fikk en dårlig mottakelse blant kritikerne. Nå er han klar med film i en mer kommersiell og spiselig sjanger, nemlig skrekkfilen. Selv om den er laget på lavbudsjett blir det ikke automatisk god film av det.
Det som blir klart etter å ha sett Huset, er at de involverte hadde hatt godt av en manuskonsulent.
Vil du se en god grøsser, se denne:
Handlingen i Huset er satt til andre verdenskrig. To tyske soldater flykter over snøkledde skoger med en skadet, norsk fange på slep. De tror de er reddet da de finner et hus. Det står til og med varm mat og putrer på komfyren.
Anslaget er godt, men oppfølgingen er det verre med. Det er mye som ikke stemmer i Huset , men alt er ikke håpløst.
Kiil har et godt øye for innramminger og fargesammensetninger. Bildene er flott komponert. Tro mot den klassiske skrekkfilmen rammer han bildene inn akkurat slik at det skumle skjer i utkanten av bildet.
Dessverre er mange av scenene så mørke at det knapt er mulig å se hva som skjer. Mørket i seg selv gjør ikke en fortelling hverken skummel eller atmosfærisk, men det er fryktelig irriterende. Bedre lyssetting hadde gjort seg.
Et annet sted hvor man burde lagt ned litt ekstra penger, er manus. Selv om spøkelser er fjernt fra all rasjonell logikk, trenger ikke filmens fortelling å bli helt uforståelig. Historien må ha en indre logikk. En konsulent hadde kunne spurt hva er det du egentlig vil fortelle, for så å ha nøstet opp og strammet opp både forhistorien og nåtiden.
Eller sjekk ut The Babadook :
Skrekkfilmen er på mange måter er antydningens kunst. Problemet med Huset er at den antyder og antyder, men til slutt aner du ikke om det handler om spøkelser, demoner eller poltergeist. Når historien også begynner å hoppe i tid, har du for lengst sluttet å bry deg.
Kiil har nok prøvd å lage en atmosfærisk skrekkfilm uten enkle skrekktriks, men historien må bli bedre hvis det skal fungere.
Det hjelper heller ikke at lydsporet er massivt. Alle vet at lyden i en skrekkfilm er halve moroa. Dette har også Kiil dratt for langt. Det knirker, knaser og bankes så mye i det gamle huset at du til slutt ikke enser det. Da greier du heller ikke å bruke lydbildet til å skremme. Musikken nærmest hyler ut at du må passe deg, nå blir det skikkelig skummelt dere. Problemet er at det blir det ikke.
Vår anmelder jubler:
Et annet element som også gjør det vanskelig å forholde seg til filmen, er hovedrollene. Du kan alltids argumentere for at det er lenge siden andre verdenskrig, og tyske soldater var bare mennesker de også. Likevel blir det faktisk vanskelig å forholde seg til to tyske nazister i en slags helterolle. I en skrekkfilm skal du liksom ikke heie på den onde og skumle kraften! I noen scener her gjør man nesten det.
Kiils film viser godt at sjangerfilm slettes ikke er en enkel øvelse. Å skremme vannet av folk krever mer enn knakende hus, mystiske bankelyder og skumle skygger i randsonen av det øye ser. Du må ha noe så ulogisk som troverdige spøkelser! Du må også ha engasjerende karakterer. Uten disse elementene makter ikke filmen å fremkalle iskalde grøss.
Huset er en film med mer staffasje og lydeffekter enn innhold. Noen scener kan nok ha en bø-effekt på lettskremte sjeler, men den makter ikke å holde på interessen.