Vincent Lindon har ofte spilte moralsk rakryggede menn fra arbeiderklassen og dermed blitt noe av et symbol i fransk film. Derfor er han et spennende valg for denne hovedrollen, som også ga ham skuespillerprisen under fjorårets filmfestival i Cannes.
For er det noe Markedets lov effektivt slår fast, så er det at verdigheten er en tøyelig størrelse på arbeidsmarkedet. Den franske og norske tittelen er derfor ikke så talende som den engelske: The Measure of a Man .
Ny, norsk skrekkfilm imponerer ikke:
Lindon spiller Thierry som har gått arbeidsløs i noen måneder når vi møter ham, og som har havnet i en loop av ubrukelig kurs og arbeidsmarkedstiltak. Han er over 50 og tidligere maskinist – og vet at han siles ut av enhver søkerliste.
Dette høres kanskje ut som en deprimerende skildring vi har sett mange ganger før. Men regissør Stephane Brize og Lindon løfter denne enkle historien til noe langt utenom det vanlige.
De første 40 minuttene er i hovedsak intense nære og halvnære bilder av Thierry som forsøker å holde motet oppe mens handlingsrommet blir stadig mindre.
Vår anmelder jubler:
Han har det ikke så ille: han har en kjærlig, empatisk hustru og en funksjonshemmet sønn som får god oppfølging. Men nettopp fordi han er en så anstendig fyr med verdigheten intakt, blir det gradvise fallet desto mer hjerteskjærende.
Vi ser ham delta i ydmykende kurs der han slaktes fordi han ikke selger seg godt nok, og scenen der en potensiell kjøper av familiens campinghytte forsøker å utnytte situasjonen, er en psykologisk mini-thriller av format.
Når Thierry omsider får ny jobb, som sikkerhetsvakt på et kjøpesenter, skjer en omdreining. Mens vi før det har kommet uvanlig tett på ham, skifter fokuset til mange av de andre ansatte. Det er som om filmskaperne løfter blikket og ser på hvordan arbeidsmarkedet fungerer i et mikrokosmos.
Les anmeldelsen av
Thierry blir sittende og se på videoovervåkingen av senteret, han blir en håndlanger for de samme kreftene som ville kvitte seg med ham. Det gjør at filmen mister noe av sitt momentum, og Thierry forflytter seg, bokstavelig talt, litt ut av kamerafokuset.
I stedet får vi noen sterke nærbilder av kunder og ansatte som stjeler varer og som Thierry bistår med å ta på fersken. Ser han seg selv i dem, undrer vi, og lurer på hvor lenge han vil holde ut i denne jobben.
I likhet med de belgiske Dardennebrødrene har regissør Brize kastet en stjerneskuespiller inn blant amatører, og det er en sjeldent vellykket miks. Mens Marion Cotillard stakk seg ut som litt for glamorøs som arbeiderklasseheltinne i To dager og en natt , harmonerer Lindons uartikulerte og barske karisma bedre med et tilsvarende miljø her.
Propaganda allé Michael Moore:
Magien ligger i ansiktet og øynene, det er små nyanser som er så effektfulle at de kan endre betydningen i en scene. Kjemien mellom Lindon og filmfotograf Eric Dumont er et av filmens sterkeste kort, selv om den avsluttende, lange tagningen er noe av et antiklimaks.
Som politisk innlegg er filmen effektiv nettopp fordi den er lavmælt og lite bombastisk. Det er ikke griske arbeidsgivere som skaper arbeidsløshet, like lite som det er tiltaksløse arbeidstagere. Men om markedets logikk får råde alene, er det heller ikke håp for den mest anstendige blant oss.