Italienerne er alltid fornøyd fordi de har så mye ferie. Ingen franske skolebarn får noe annet enn et treretters gourmetmåltid til lunsj. Norske fengsler er den rene idyll.
Det er slike gunstige forhold som får Michael Moore til å "invadere" Italia, Frankrike og Norge. I hans nye dokumentar har den amerikanske filmskaperen satt seg fore å utpeke land som kan gi større gevinst enn de mislykkede invasjonene av eksempelvis Vietnam, Afghanistan og Irak.
Les anmeldelsen av «Jungelboken»:
I filmens første sekvens klipper og limer han på en måte som får det til å se ut som et offentlig oppdrag. CIA, Pentagon, politikere: Alle ønsker øyensynlig råd fra en mann som er kjent for samfunnskritisk satire i filmer som Bowling for Columbine og Fahrenheit 9/11 .
Det er komisk historieskriving som gir filmen et lovende stemningsleie. Michael Moore setter kursen mot Europa med et stort amerikansk flagg på slep.
Stort sett er det velferdsordningene han interesserer seg for. Og alle funn blir satt i skarp kontrast til USA:
8 uker lønnet ferie i Italia – 0 i USA.
Gourmetmat i Frankrike – junk food i USA.
Spaopphold for slitne mødre i Tyskland – et daglig slit i USA.
Lykkelige elever i Finland – nasjonale prøver i USA. Man forventer ikke nyanserte analyser fra Michael Moore. Derfor fungerer det et stykke på vei at han snakker i store bilder og bokstaver. Den flåsete stilen egner seg ikke like godt for alvorlige motiver. Kryssklippingen av bilder blir særlig problematisk i sekvensen fra Norge, faktisk.
Greit nok at Michael Moore vil invadere landet vårt for å lære av det humane fengselsvesenet her. Men når han kontrasterer syngende norske fengselsbetjenter med grove overgrepsbilder fra USA, så er det hverken lattervekkende eller opplysende.Helt uten nærmere forklaring drysser han ut filmklipp som viser hvordan amerikanske fanger blir plaget eller torturert.
Ny, norsk skrekkfilm:
Denne hangen til bombastiske påstander kan andre steder bli ufrivillig parodisk. Fra likestillingslandet Island, som hadde verdens første kvinnelige president, formidler Moore de mest romantiske forestillinger om kvinners overlegenhet i alle livets forhold. Lokale eksemplarer blir frosset fast i en serie dyrkende portrettbilder.
Where to Invade Next er underholdende så lenge tilskueren klarer å koble ut sin kritiske sans. Det blir vanskeligere for hvert av de altfor mange landene han oppsøker og belyser med samme sveipende metode.